Gå til sidens hovedinnhold

Seigpining av utelivet og tusenvis av ansatte

Er det for dyrt for oss å redde småskala næringsliv? Har vi ikke råd til å gi de mange som jobber i reise og uteliv en aldri så liten forutsigbarhet og trygghet i hverdagen?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Desembermørket har senket seg over landet i dobbel forstand. Ved utgangen av november var det nær 200.000 arbeidsledige i Norge. Og enda verre vil det bli. Imens ruger regjeringen på nye kompensasjonsordninger til næringslivet, slik den har gjort i månedsvis. Man avskaffet en kompensasjonsordning uten å ha en ny på plass.

Er det for dyrt for oss å redde småskala næringsliv? Har vi ikke råd til å gi de mange som jobber i reise og uteliv en aldri så liten forutsigbarhet og trygghet i hverdagen? Det er myndighetene som har innført restriksjoner og mer eller mindre stengt en av de hardest rammede bransjene: utelivet.

Åpningstidene er sterkt redusert, det samme er antall gjester det er tillatt å ha i lokalene. Viktige sesong-topper er borte. Festivaler, større arrangementer, konferanser og julebord har alltid samlet folk på byen i Tromsø. Nå er aktiviteten sterkt redusert. Kafé, restaurant og pubeiere fortviler, og må sende ansatte ut i permittering i forsøket på å holde bedriften flytende. Men for hvor lenge?

Situasjonen er ekstremt vanskelig, og helt uforutsigbar. «Trøsten» fra regjeringen er at det jobbes med ny krisepakke. Innehaverne får vite at de kan søke i januar og få pengene i februar. Kanskje. Det kommer an på kriteriene som legges. Det tar tid å få utredet kriterier som hindrer at noen får et «sugerør ned i statskassen», som statsministeren uttrykte det på Debatten på NRK da hun snakket om arbeidslivskriminalitet.

Men dette er en sendrektighet som er helt uholdbar. Allerede da pandemien startet i mars-april kom varslene om andre runde av smitteoppblomstring i løpet av høsten. Prognosen slo ikke feil. Og nå kan utviklingen forårsake et konkursras vi ikke har sett maken til i nyere tid. Det er noe å ta med seg inn i et valgår for politikerne.

Sendrektigheten kan også medføre tap av lokalt eierskap i næringslivet. Vi har sett det i reiselivet, der lokalt eide reiselivsbedrifter kjøpes opp med ett mål: å bygge nye reiselivskonsern som skal børsnoteres eller selges. Noen skor seg på både pandemien og det faktum at regjeringen ikke kommer tidsnok på banen med nødvendig hjelp.

Det kan umulig være pengene det står på. Dem har vi tydeligvis nok av. Og vi har tradisjoner for å være gavmilde. Norge har for eksempel ved flere anledninger betalt ualminnelig godt for å skinne som velgjørende tusseladd på den internasjonale scenen. Slik har vi sikret glitter til nasjonen men framfor alt posisjon til norske politikere som vil opp og fram i verdenseliten. Fremst i «giverlandsgruppen», det er Norge det.

Vi har blant annet lempet 8,3 milliarder ned i regnskogen i Amazonas. Motivet for rausheten var edelt nok: å hindre avskoging av dette viktige området for kloden, og å redusere klimagassutslippene. Men donasjonene virket beklageligvis ikke. Tvert imot. Avskogingen har bare fortsatt. Det måtte en brutal rapport til fra Riksrevisjonen for å stoppe milliardoverføringene fra Norge til korrupte politikere i Brasil og utbetalinger til postkasseselskap i Panama. Stoppordren kom i fjor, men den er bare foreløpig.

Eksemplene på sløsing med offentlige midler er mange. Offentlige byggeskandaler i milliardklassen, samt det faktum at de sjelden får konsekvenser for noen, har vi vennet oss til.

Usaklige sammenligninger? Nei. Sugerør er sugerør. Pengene kommer fra statskassen, samme kilde som kunne gitt håp om ei jul uten søvnløse netter for arbeidsgivere og ansatte i utsatte bransjer. Statsministeren har også sagt at de nye ordningene må stimulere folk til å komme tilbake i jobb.

Men seigpining stimulerer ingen. Det kan derimot ha alvorlige helsemessige konsekvenser for folk å stå i en økonomisk krise over lengre tid. For de aller fleste som er offer for dette er det nok nå. De ønsker ganske enkelt ikke noe annet enn å komme tilbake i jobb!

Kommentarer til denne saken