Jeg hadde kanskje ikke forventet noen blomsterkvast fra Jonas Stein som takk for min påpekning av åpenbare historiske feil i forskningsartikkelen han var medforfatter av om partipolitiske konsekvenser av brenningen og tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms. Men det blir noe forunderlig når Stein, med en ikke ubetydelig porsjon patos, slår tilbake og kaller min påpekning av de historiske feilene for brudd på alle normer for saklig diskusjon.

Feilen Stein og medforfatternes gjør, og som jeg tillot meg å peke på, er påstanden deres om at brenningen og tvangsevakueringen var «en beslutning som var motivert av militære hensyn alene,» og at tyskernes hensikt var «å demme opp mot sovjetiske styrker». Dette er en historieforståelse som ikke kan reddes, ikke engang med hjelp av støttehjul.

Om enn seiglivet, er det utdatert kunnskap. Mitt innlegg var en påpekning av denne ikke ubetydelige feilen, og de konsekvenser den kan ha for premissene for forskningen. Det burde være en selvfølge at samfunnsforskere som uttaler seg om forhold vedrørende tvangsevakueringen og brenningen gjør grundig hjemmelekse og setter seg inn i oppdatert kunnskap.

Påstanden om at tyskerne brente Finnmark og Nord-Troms for å hindre russerne i å følge etter, er ikke riktig. Det er en myte skapt av den tyske og norske nazistiske propagandaen. Brenningen og tvangsevakueringen var ikke motivert av militære hensyn. Den røde hær hadde aldri til hensikt å krysse Tanaelva. Det visste også den tyske hærledelsen. Det var Terboven, leder av det sivile tyske styret i Norge, støttet av Vidkun Quisling og hans naziregjering, som på politisk grunnlag fikk gjennomslag hos Hitler, som i sin tur tvang de militære til å gjennomføre ugjerningen de var imot.

Det er merkelig at den universitetsansatte samfunnsforsker Jonas Stein, som har til oppdrag å være sannhetssøkende, blir såret over at jeg påpeker historiske feil i hans forskning. Det er ikke alltid er så lett å innrømme feil. Det vet vi alle. Men for å tilstrebe tilstrekkelig dybdeskarphet i analysene må både forskere og alle vi andre ta den «belastningen» det er å erkjenne våre feil når de oppstår, og ikke videreføre feilene. Bare slik kan man produsere kvalitetssikret kunnskap.

De som fortsetter å si at tyskerne brente for å hindre russerne i å følge etter, gjentar det den tyske propagandaen ville vi skulle tro. Tyskerne «solgte inn» tvangsevakueringen med sin falske historie om at det var til folks eget beste å blir tvunget hjemmefra. De sukret pillen med å fremstille tvangen som et barmhjertig tiltak, til eget beste, for å beskytte sivilbefolkningen fra å havne i krigshandlinger.

Det er underlig at samfunnsforskerne ikke har fått med seg denne kunnskapsoppdateringen. Derfor tillot jeg meg denne lille «historietimen», ikke for å stille Jonas Stein i forlegenhet, med fordi feilen Stein og hans medforfattere gjør kan ha konsekvenser for en forskning har som tar mål av seg å si noe sant om mentaliteten til de stemmeberettigede finnmarkingene og folket i Nord-Troms og deres valg ved stemmeurnene.

Et viktig moment når man skal forsøke å forstå de valg krigsgenerasjonen tok er å forstå at det i 1945, ved krigens slutt, var en allmenn oppfatning blant befolkningen i Finnmark og Nord-Troms at brenningen og tvangsevakueringen ikke hadde noen militær begrunnelse. Derfor mente folk at de hadde blitt utsatt for en krigsforbrytelse. Til tross for oppfordringer fra Finnmark om krigsforbryteretterforskning for forholdene i nord, nektet Riksadvokaten nektet å etterkomme oppfordringene. Riksadvokaten bærer med det et betydelig ansvar for at generaloberst Lothar Rendulic, som beordret brenningen, urettmessig ble frikjent for tiltalen om krigsforbrytelser i Finnmark og Nord-Troms ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg. Denne urettmessige dommen har i siden den falt i 1948 forkludret vår forståelse av hva som egentlig skjedde i Finnmark og Nord-Troms høsten 1944.

Om Jonas Stein oppfattet min «historietime» som belærende og farget av en smule polemisk iver, og om det var det som fikk han til å reagere med så sterke ord, så beklager jeg det. Det er fordi tvangsevakueringen er den største flyktningestrøm Norge til nå har opplevd innenfor sine grenser. Derfor må vi alle holder fokus og ikke lar sårede følelser komme i veien for oppdatert og korrekt kunnskap om den katastrofale brannhøsten 1944 da et helt folk på kriminelt vis ble fratatt alt de eide og deretter ført bort med tvang.