Lemet-Jon Ivvár har et innlegg i Nordnorsk debatt der han hevder å skissere en “modernisert samepolitikk”. Sametinget skal i følge han være partner med selskaper i stedet for å fremme selvsagte likeverdige rettigheter. Jeg vil knytte noen kommentarer til dette som leder av NSR som nå styrer flertallet i Sametinget.

Samebevegelsen er så mangt, NSR er en del av en stor bevegelse som har hatt mange prosesser i ulike deler av det samiske samfunnet. Linjene går tilbake til begynnelsen av 1900-tallet der de hadde de samme utfordringene, både skolesaken og reinbeite var den gang viktige saker. Og de gjorde dette ikke for å fremme konflikt, men for sine egne, og sine nærmeste, for framtida - akkurat som i dag. Den gang som nå var det viktig å legge vekt på alle samers rettigheter, enten det handlet om språk, helse, næring osv.

Det er en lei tendens til å stemple de som står på for samiske rettigheter som konfliktskapende. Dette må det bli slutt på. Mange samer er uenige i ulike påfunn som de blir presentert for, uten at det skal være på grunn av at samer søker konflikt. Det er klart, noen har helt sikkert syntes det har vært ubehagelig å bli konfrontert med at samiske rettigheter ikke er gjennomført. Men det er ikke det samme som at samer er konfliktsøkende.

Forkjempere for samiske saker har tatt utgangspunkt i sitt hverdagsliv, og har gjort det med hjerte for sitt folk, språket, kulturen og næringene. Kamp for samiskundervisning, og for verdighet for samiske eldre i eldreomsorgen er gjort under paraplyene likeverdighet og rettferdighet, ikke med konflikt. Det samme grunnsynet om likeverd finner vi også vi når det gjelder språk, det er likeverd, og ikke konflikt, som har vært mantraet for språkforkjemperne. I Fosen-saka er det likhet for loven som er hovedsaken, gjelder ikke Høyesteretts avgjørelser for samiske saker? Og samme likeverdige syn finnes i saka om Rástegáisá som Lemet-Jon Ivvár skriver så veldig varmt om til tider. Selvfølgelig skal reindrifta behandles likt som alle andre, og da må man ta utgangspunktet i reindriftas situasjon, og ikke hva man tror er deres situasjon.

Jeg reagerer også på at reindrift settes opp mot andre næringer, for så å antyde at de andre er noe bedre og mer moderne. Dette har blitt en stadig gjentagende sak i debatten, der reindrifta får skylden for utvikling, enten det handler om såkalt grønn vindindustri eller “grønn” gruvedrift. Disse nye “grønne” næringene beslaglegger store områder bare for at Sápmi skal være batteri for München og Paris. Men dette tar slutt en gang, og tilbake står en ørken av ødelagte områder, som nok er mer gråe enn grønne. Så mye for den utviklingen.

Denne referansen til primærnæringene som passé holder ikke. Aldri før har fiskeriene, jordbruket, reindrifta og andre næringer vært viktigere, for mat som ikke reiser så langt, for biologisk mangfold og for klimaet. Sametingets næringspolitiske resultater viser betydelig støtte fra Sametinget de siste årene til ulike næringer, ikke bare primærnæringene, men en stor bredde av mangfoldet av næringer som bidrar til gode samfunn i nord. NSR har selv en egen tilflyttingsplan der vi lister opp mange tiltak for nettopp hvordan vi ønsker at dette skal være.

Vi lever ikke i 1989, vi lever for å bygge framtida, for at vi ikke skal havne til 1989 eller 1969 når vi ser hvordan rettigheter trues hver dag. Det er dette som er realiteten. Den gang som nå, vil vi fortsatt påpeke at kampen for samenes rettigheter også en kamp for ulike lokalsamfunns rettigheter. Vi er på samme banehalvdel som alle de som mener at vi i nord skal være førende i vår egen utvikling, og ikke de sørpå.

Så kan vi jo være uenige om hvilke arbeidsplasser og virkemidler som skal til for at folk skal bo her i nord, men framtida, den er uansett felles.