Gå til sidens hovedinnhold

Samisk for 250 år siden

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«[Man bør] anerkjenne at samenes språk ikke bare er svært gammelt, men at det også – såfremt det brukes på rett måte, i hele sin prakt, med alle sine subtile nyanser og sin uhyre vakre uttale – er overlegent de aller fleste andre språk. Det er i det hele tatt et språk som fortjener mer enn å bare reddes fra undergangen. Det bør i større og større grad, så langt det lar seg gjøre, bli dyrket og foredlet».

Dette utsagnet er hentet fra Lexicon Lapponicum, et gedigent ordboksverk på nesten to tusen sider som ble ferdigstilt i 1781. I forordet, som er skrevet på latin, kan vi videre lese at «det her er tale om Skandinavias urbefolkning (Aborigines) og eldste innbyggere». Den som har skrevet forordet inntar dermed to ganske klare standpunkt. For det første er det ifølge forfatteren hevet over tvil at samene befolket Skandinavia først. For det andre har samenes språk en høy egenverdi, ikke fordi det på noen måte er primitivt, men tvert imot fordi det er så sofistikert: «Verken hva angår ordrikdom, muligheten for å uttrykke seg knapt og konsist eller å sette ord på sine innerste følelser», står samisk tilbake for noe annet språk, fastslår han.

Ordboken utkom i årene 1768–1781. Den ble påbegynt av den flittige professoren Knud Leem (1697–1774), som også hadde skrevet en større etnografisk-historisk avhandling om samene, en grammatikk, en ABC-bok og en dansk-samisk miniordbok. Leem var i 1752 blitt utnevnt til bestyrer og lærer ved en egen utdanningsinstitusjon i Trondheim, Seminarium Lapponicum Fridericianum. I kraft av sin posisjon og sine publikasjoner ble han en viktig kunnskapsformidler for prester og misjonærer som skulle tjenestegjøre lengst nord i det dansk-norske riket. Knud Leem var i sin tur en elev av pionerene Thomas von Westen og Isaac Olsen, og hadde selv virket i åtte år blant samene i Finnmark, hvor han samlet inn stoff til sine bøker. Leems innsats er imponerende, særlig når en tenker på at han hadde lært seg samisk i voksen alder – han var oppvokst på Sunnmøre og presteutdannet i København.

Med sitt heldekkende Lexicon Lapponicum pløyde Leem ny mark. Som pionerverker flest tok ordboken lang tid, lengre enn ventet. I det Leem ble utnevnt til seminarbestyrer og professor i samisk, stilte myndighetene krav om at han han ved siden av sitt virke som pedagog skulle fullføre ordboken og sørge for å få den trykt. Da Leem i 1774 døde fra oppgaven, forelå om lag 1000 sider ferdig trykt. Leems manuskripter ble etter en tid overdratt til en av hans elever, misjonæren Gerhard Sandberg (1741–1805). I 1781 kom Sandberg i havn med siste bind av Lexicon Lapponicum, og da ble også forordet trykt. Det er høyst sannsynlig skrevet av Sandberg selv.

Sandberg var født og oppvokst i Trondheim. Han var en begavet elev som gjorde det skarpt ikke bare ved Leems samiske seminar, men også ved latinskolen i hjembyen og senere ved Københavns universitet, hvor han utdannet seg til teolog. Etter ti år blant samene i Øst-Finnmark bega Sandberg seg igjen sørover til hovedstaden, hvor han fullførte ordboksverket. Dernest var han prest på Vestlandet helt fram til sin død. Seminaret i Trondheim var nedlagt og satsningen på samisk språk lå brakk, det entusiastiske forordet fant ikke gjenklang hos myndighetene.

I løpet av 1700-tallet ble en rekke bibelske og andre religiøse tekster oversatt og utgitt på samisk. Både Leem og Sandberg var aktive her. Det var få samer som deltok i dette arbeidet, eller som fikk anledning til å delta. Man vet at en same fra Finnmark, Anders Porsanger (1735–1780), ble invitert ned til Trondheim for å bistå Leem ved oppstarten av seminaret i 1752. Han gjorde det så skarpt at han etter hvert fikk reise til København, hvor han tok presteutdannelse. Porsanger var deretter sykehusprest i Trondheim i flere år, samtidig med at han var assistent for Leem ved seminaret. Det virker som om Porsanger i realiteten utførte mesteparten av arbeidet til læremesteren i de siste leveårene hans. Porsanger røk imidlertid uklar med både Leem og biskopen Gunnerus, og endte med å bli «forvist» til Finnmark, hvor han levde fattigslig fram til sin død uten å få den akademiske anerkjennelsen han hadde fortjent. Sine egne oversettelser til samisk skal han ha brent, i ren og skjær frustrasjon.

Lexicon Lapponicum er, ifølge dem som har studert det, et utmerket verk. Det spørs om det hadde blitt like høy kvalitet på ordboken hvis ikke Leem hadde hatt en morsmålstalende assistent ved sin side. Men dessverre for Porsanger hadde Leem flere elever, og samen sto ikke først i køen da oppgaver og verv skulle fordeles. I forordet til ordboken er Porsanger ikke nevnt med ett ord. Uansett er forordet en påminnelse om at samene hadde sterke talspersoner, også i eneveldets tid.

Det politiske klimaet for utdanning og forkynnelse på samisk bølget fram og tilbake mellom entusiasme og dyp skepsis i Danmark-Norge gjennom 1700-tallet. Oppdragsgiver for Leem – og senere for Sandberg – var det ressurssterke Misjonsselskapet i København, som hadde overoppsyn med misjonsvirksomheten ikke bare i Sápmi, men også ved den dansk-norske handelskolonien i indiske Trankebar og blant inuittene i Grønland. Misjonsselskapets virksomhet har satt dype spor. Men selv om kristningen unektelig førte med seg rasering av mangt og mye i urfolkskulturen, var det blant misjonærene også en dyp respekt for det levesettet og ikke minst språket de kom i kontakt med. Eller for å si det med Gerhard Sandberg:

«Det er viktig å ha med seg hva det dreier seg om, nemlig språket til den folkestammen som var den første til å befolke disse vidstrakte nordlige rikene, og som en gang i tiden hadde enorme landområder under sitt styre».

Forordet til Leems Lexicon er nå tilgjengelig i sin helhet på norsk, med en innledning og forklarende noter. Den norske utgaven er fritt tilgjengelig på nettet, og kan også bestilles i trykt format fra nettbokhandelen til Uppsala Universitet.