I Norge er det Sametinget som uttrykker den samiske folkeviljen. Men er dette tilstrekkelig? Trengs det direkte samisk representasjon på Stortinget, og hvordan kunne dette i så fall organiseres?

Etter Fosen-aksjonene kan Nordlys på lederplass melde at «Sametinget er mer splittet enn noensinne» og at «Støre må ta hensyn til det samiske mangfoldet når han snakker til Sametinget.» (Nordlys 07.03,23). Det ligger vel i kortene at et parlament kommer til å være splittet: uenighet finnes innad i alle verdens folkeslag. Men at Norges statsminister må ta så mye hensyn til dette, kan bestrides. Tvert imot skal vel statsministeren forholde seg til de lederne som flertallet på Sametinget har valgt til å representere seg. Noe anna ville være manglende respekt for det samiske demokratiet.

Under Altasaken (1968-1982) fantes det flere samiske organisasjoner. Da kunne det stilles spørsmål ved hvem som egentlig representerte flertallet av samene. En sånn situasjon favoriserer makthaverne: de kan da plukke ut stemmer blant minoriteten som er enige med dem sjøl, og fremstille disse som minoritetens stemme. Sånn kan vi åpenbart ikke ha det.

Sametinget er ei løsning på dette problemet. Etter Altasaken er det samiske samfunn i Norge politisk organisert som et valgdemokrati, der folkeviljen uttrykkes via et parlament, som tar beslutninger gjennom enighet eller flertallsvalg. Enhver aktør fra utsida, altså de som representerer ikke-samiske myndigheter, skal dermed forholde seg til lederen som parlamentets flertall har valgt. Det gjelder om så presidenten heter Silje Karine Muotka eller Toril Bakken Kåven.

Nordmenn ville neppe likt det om en annen nasjons leder stilte spørsmål ved om statsministeren virkelig representerte Norges befolkning siden det er så «stor splittelse på Stortinget», og derfor tok direkte kontakt med opposisjonen.

Men er Sametinget nok? Systemet får fram den samiske folkeviljen, men blir den folkeviljen lagt merke til i Oslo? Motstanda mot Alta-demninga tok den norske staten på senga. Kanskje hadde de ikke nok "lytteposter" i det samiske samfunnet? Sametinget var et svar på også dette problemet. Men førti år senere må man visst konstatere at det trengs noe mer, siden historia gjentar seg.

Sametingspresidenten bør få tale til Stortinget etter Fosen-saken, har MDG foreslått (NRK 03.03.23). Kanskje man burde gå lenger enn det? Kanskje det norsk-samiske forholdet hadde hatt godt av at det alltid var noen samiske stemmer i maktas høyborg? Mellom Isak Saba (AP, 1906-1912) og Gaebpien Hilde Marie Danielsen (SV, vara, 2021 - ) har det ikke vært mange åpne samer på Stortinget, som prioriterer å tale samenes sak. Slike samiske stortingsrepresentanter er uansett ikke direkte representative for den samiske folkeviljen, de representerer sine valgkretsers hele befolkning.

Samisk representasjon på Stortinget var et av forslagene fra det store Samemøtet i Bonakas i 1920: Tre stortingsrepresentanter for det samiske folk. Det ble aldri noe av. Hvis denne modellen hadde blitt valgt, hvordan hadde det endra dynamikken rundt samiske spørsmål i norsk politikk – på godt og vondt? Det samiske hadde blitt en permanent minoritet i salen, med høy risiko for å bli oversett i det parlamentariske spillet, men samtidig hadde tre samiske stemmer alltid vært til stede.

I New Zealand har man et slikt system (Govt.nz 2021). Landets parlament har både ordinære representanter, og representanter for urfolket māoriene. Māorier velge om de vil bruke sin stemme i den ordinære delen av valget, eller i māori-delen av valget. Dette systemet har sin egen historikk, og kan ikke «blåkopieres» til norske og samiske forhold, blant anna fordi den samiske folkeviljen allerede er representert av Sametinget. Men Sametinget gir ikke samene fast representasjon der lovene vedtas.

Én mulig modell kunne vært å endre lovverket sånn at Sametinget velger en eller flere personer som inngår i Stortinget. Dette ville sikra at samerepresentantene på Stortinget faktisk er representative for den samiske folkeviljen, og skapt ordna forhold mellom Sametinget og den samiske stortingsdelegasjonen. Andre modeller er også tenkbare, og tilfellet New Zealand bør studeres grundig for å se etter mulige fallgruver.

Er dette engang en god idé? Kanskje, kanskje ikke. Det ville jo være en radikal endring av det norske samepolitiske systemet. Men det virker jo ikke som alt går helt på skinner i forholdet mellom norske myndigheter og det samiske urfolket for tida, så kanskje burde man vurdere å introdusere noen nye dynamikker? Siden Bonakas-møtet har idéen om en samisk stortingsbenk ligget i ei skuff i over hundre år. Det er i alle fall på tide at man diskuterte den ordentlig.