En av mytene om fornorskingspolitikken overfor samene er at samisk i skolen ble forbudt. Varianter av denne myten gjenfortelles stadig. Nå sist forbindelse med Kongens besøk i Karasjok. Da skreiv NTBs journalist Marius Helge Larsen og NTB-nyheter at det fra 1880 ikke lenger var lov å bruke samisk språk i undervisninga, at det var forbudt å snakke samisk i friminuttene, og at instruksen om dette først ble oppheva i 1959. Nordlys gjenga NTB-artikkelen torsdag 21. oktober.

Einar Niemi

Einar Niemi, professor emeritus i historie ved Universitetet i Tromsø, skriver følgende om det påståtte forbudet i sin artikkel «Fornorskingspolitikken overfor samene og kvenene» i boka Nasjonale minoriteter og urfolk som ble utgitt i 2017:

«For øvrig må det slås fast at den ofte gjentatte påstanden om at samisk og kvensk ble forbudt, ikke er i tråd med realitetene. Både 1880- og 1898-instruksen ga faktisk adgang til bruk av minoritetsspråkene som hjelpespråk når det viste seg nødvendig for elevenes tilegnelse av lærestoff, selv om instruksen understreket at dette representerte unntak og ikke regel. Især i de samiske kjerneområdene i Indre Finnmark ble bruken av samisk tolerert, ikke minst av jordnære praktiske grunner, innrømmet av myndighetene gang på gang. Noe annet ville være meningsløst pedagogisk, og det ville være helt urealistisk å tro på en rask og smertefri fornorsking i disse områdene.»

Hjelpespråk

I lov om folkeskolen på Landet fra 1889 var det i § 73 åpning for at «Lappisk og Kvænsk kan benyttes som Hjelpesprog ved Undervisningen, og at der kan anvendes Læse- og Lærebøger med lappisk eller kvænsk Text ved Siden av den norske.»

Ved ei lovendring tre år seinere ble det også gitt åpning for at elever som hadde samisk eller kvensk som hjelpespråk, kunne bli fritatt for å lære å lese enten bokmål eller nynorsk.

Kirkedepartementet bestemte i 1898 at samisk og kvensk kunne brukes som hjelpespråk i kommunene Kvænangen og Nordreisa i Troms, og i Finnmarkskommunene Loppa, Hasvik, Alta, Talvik, Hammerfest, Kvalsund, Måsøy, Lebesby, Kistrand, Tana, Nord-Varanger, Nesseby, Sør-Varanger, Karasjok og Kautokeino. Kommunene kunne også bruke lærebøker med samisk eller kvensk tekst ved siden av de norske.

I Tysfjord i Nordland hadde skolen på 1890-tallet full anledning til å bruke samisk i undervisninga. I 1899 stilte kommunen krav om kompetanse i samisk ved utlysning av lærerstillinger, jfr. Einar Niemi (2017) s. 138.

Den parlamentariske skolekommisjonen konstaterte i 1936 at alle kommunene i Nord-Troms og Finnmark utenom Vardø hadde søkt om og kommet med i ordninga om fritak fra plikten til undervisning i bokmål eller nynorsk. (Bjørnar Seppola, Norsk skolepolitikk overfor samene 1720-1996, hovedoppgave ved Universitetet i Tromsø i 1996)

Folkeskoleloven 1936 og seinere lover

I forslaget til nye folkeskolelov i 1936 gikk departementet inn for å videreføre og utvide ordninga med bruk av samisk og kvensk som hjelpespråk. Men ved Stortingets behandling av lovforslaget, var det bare adgangen til bruk av samisk som hjelpespråk som ble videreført. De sterke antifinske holdningene som gjorde seg gjeldende i Norge i mellomkrigstida, førte til at kvenene mista denne muligheten.

Da folkeskoleloven av 1936 ble erstatta av den nye loven i 1959, ble adgangen til bruk av samisk utvida. Nå kunne samisk også brukes som opplæringsspråk, ikke bare som hjelpespråk. Og ti år seinere ble adgangen til bruk av samisk utvida ytterligere. Gjennom Grunnskoleloven ble opplæring i samisk en rett som foreldrene kunne kreve for sine barn.

Språklig og kulturelt folkemord?

Sett i ettertid er det ikke vanskelig å finne ting å sette fingeren på ved fornorskingspolitikken som samene i Norge ble utsatt for. Men når de ivrigste sameaktivistene omtaler politikken som et kulturelt og språklig folkemord, skytes det fullstendig over mål.

Diskriminering av kvenene

For øvrig er det ingen tvil om at det var kvenene og ikke samene som ble utsatt for den mest tøffe og langvarige fornorskinga. Det er også et ikke lite paradoks at det har vært lite drahjelp å hente hos samene når kvenene i nyere tid har slåss for sine rettigheter, være seg til språkopplæring eller på andre områder. Norske Samers Riksforbund (NSR) og de fleste andre samiske organisasjoner har vært og er motstandere av at kvenene skal gis samme rettigheter som samene.

Da kvenene i 1936 ble fratatt adgangen til bruken av kvensk som hjelpespråk i skolen, var argumentet at kvenene «bare» var innvandrere. Sjøl etter at kvenene i 1998 ble anerkjent som nasjonal minoritet, har innvandrer-argumentet blitt brukt imot dem.

At samiske organisasjoner ikke evner å se det urimelige i å slåss for aleine å skulle trone på toppen i det minoritetspolitiske hierarkiet i Norge, er på en måte litt forståelig. Men det er overhodet ikke forståelig at våre myndigheter med regjering og Stortinget i spissen ved stadig nye vedtak øker forskjellsbehandlinga mellom samer og kvener. Det er en politikk som Norge ikke burde være bekjent av.

Denne forskjellsbehandlinga burde også oppta alle som er opptatt av menneskerettigheter og minoritetspolitikk. På universitetene. Ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Men det skjer ikke. For med noen hederlige unntak – som Einar Niemi – har de der i gården monomant vært opptatt av å dyrke samene som ofre og urfolk. Kvenene har måttet seile sin egen sjø.