Styret i UNN besluttet i møte 19.05. å flytte Psykisk helse- og rusklinikken fra Åsgård til Breivika. Et av momentene som har blitt trukket fram som viktig for denne beslutningen er den fysiske nærheten til somatiske avdelinger i UNN. Vi er selvsagt enige i at økt samhandling og bedre samarbeid mellom alle ledd i tjenesten er både viktig og nødvendig, men etter vår mening er vektleggingen av fysisk nærhet som tiltak for å forbedre samhandling uforholdsmessig stor og ikke basert på eksisterende kunnskap.

Forskning både fra Norge og andre land viser at pasienter med alvorlige psykiske lidelser har dårligere fysisk helse og kortere livslengde enn resten av befolkningen. Årsakene til dette er komplekse og sammensatte. Det handler dels om faktorer knyttet til pasienten og den alvorlige psykiske lidelsen, dels om helsetjenestens oppfølging av disse faktorene.

På nasjonal basis er flere tiltak satt i verk senere år for å forebygge somatisk sykelighet og tidlig død, blant annet i pakkeforløp for psykisk helse og rus. Helsedirektoratet har tilrådet særlig oppmerksomhet rettet mot viktige risikofaktorer, som røyking, ernæring, fysisk aktivitet, somatisk uhelse knyttet til rusbruk samt tannhelse. Elementene som vektlegges i pakkeforløp somatisk helse bygger på anerkjente algoritmer for oppfølging og henvisning, samt samarbeid mellom tjenestene.

Kort oppsummert er det godt grunnlag for å tro at følgende faktorer er viktige for å redusere sykdoms- og dødelighetsgapet mellom denne sårbare gruppen pasienter og resten av befolkningen:

1. Optimal behandling av den psykiske lidelsen. Dette er en selvfølge, men kan ikke understrekes sterkt nok. Behandling bør også inkludere fysisk aktivitet, som vi vet gir et bedre behandlingsresultat også for den psykiske lidelsen. Fysisk aktivitet kan også redusere behovet for antipsykotiske medikamenter, dette er medikamenter som kan ha uheldige bivirkninger med tanke på risiko for hjerte- og karsykdom. Mulighet for fysisk aktivitet i tilpassede lokaler og omgivelser bør med andre ord være en selvfølgelig og integrert del av en helhetlig, pasientsentrert behandling.

2. Forebygging av somatisk risiko både for den enkelte pasient og på systemnivå. Dette handler om fysisk aktivitet og redusert stillesitting, men også hjelp til røykeslutt, kostholdstiltak i behandlingen og hjelp til bedre ivaretakelse av egen helse. Ikke bare under innleggelse, som ofte er kortvarig, men i større grad i samhandling med fastlege, kommunehelsetjeneste og ACT- og FACT-team (som jobber spesielt med pasienter med sammensatte rus- og psykiske lidelser).

3. Oppfølging av etablert somatisk sykdom, som å sikre undersøkelse og behandling av for eksempel hjertesvikt, kreft, høyt blodtrykk eller diabetes.

Henvisningen til plassering i Breivika som viktig for bedring av somatisk helse ser ut til å hovedsakelig adressere det siste punktet. De andre punktene er i mindre grad vektlagt, og etter vår mening er disse viktigst. Imidlertid forutsetter også det siste punktet andre tiltak enn fysisk nærhet mellom avdelinger. Strukturer, rutiner og arenaer som ivaretar samarbeid på tvers av tjenester er vanskelig å få til, og krever langsiktig jobbing over tid – innen primærhelsetjenesten, mellom primær- og spesialisthelsetjenesten og i overgangen mellom ulike avdelinger i sykehuset. Det handler om at symptomer fanges opp, om oppfølging og henvisning fra fastlegen, om at man får tid og rom til å komme seg til undersøkelse og hjelp til å gjennomgå krevende undersøkelser og behandlinger.

Eller slik det står i Nasjonale faglige retningslinjer for samhandling og oppfølging av pasienter med sammensatte rus- og psykiske lidelser: «Samarbeid mellom nivåer og innenfor nivåer bør skje gjennom samarbeidsavtaler som må formaliseres. For den enkelte person er det individuell plan som presiserer samarbeidet. Det bør utformes samarbeidsavtaler mellom enheter knyttet til enkeltpasienter.»

UNN har da også i sin strategiske plan for utvikling understreket følgende: «Det skal derfor utvikles helhetlige og sammenhengende tilbud mellom somatikk, rus‐ og avhengighetsmedisin og psykisk helsevern. Tilbudene skal gis så nær pasientens hverdag som mulig. Dette medfører behov for mer robuste DPS‐enheter, ytterligere spesialisering av sykehustilbudet og kompetanseheving

Det er svært lite som tilsier at dette endres i særlig grad ved at det er fem minutter i stedet for ti mellom avdelingene. Som leder i Norsk psykiatrisk forening og presidenten i Norsk psykologforening skrev i et innlegg i Dagsavisen 14.juni – «deling av kompetanse skjer ikke gjennom osmose». Det er helt andre virkemidler som trengs, virkemidler som forutsetter ressurser og vilje til prioritering.

I UNNs strategiske plan understrekes at det over tid skal være sterkere vekst innen psykisk helsevern og rus‐ og avhengighetsmedisin enn i somatikk (den såkalt «gylne regel»). Hvis det hadde vært et faktisk fokus på økt samhandling kunne jo UNN, for eksempel, ha gått inn for finansiering av et såkalt CL-team (Consultation-Liasion-team, det vil si den delen av psykiatrien som jobber med psykiske lidelser ved somatisk sykdom). Dette har vært utredet og anbefalt av Medisinsk klinikk og Psykisk helse- og rusklinikken ved UNN i flere runder, det finnes ved de fleste større sykehus i Norge og ville ha vært et tydelig bidrag til å sikre et forpliktende samarbeid mellom psykiatri og somatikk. UNN har imidlertid ikke funnet at et slik team er mulig å finansiere.

Prosessen i forkant av UNN-styrets behandling av saken viser at både brukere og ansatte mener at Åsgård er det beste tomtealternativet. Dette er også i etterkant vist i en rekke innlegg og kommentarer som uttrykker sterk uenighet med UNN-styrets beslutning.

Vi støtter selvsagt UNN-styrets begrunnelse om at det er viktig å sikre en bedre somatisk oppfølging av pasienter med alvorlige psykiske lidelser, dette er et felt vi har vært opptatt av både klinisk og forskningsmessig gjennom mange år. Vi mener imidlertid at det er en avsporing å bruke dette som et viktig argument for tomtevalget. Hvis de to alternativene hadde vært helt likeverdige i forhold til behandling hadde samlokalisering vært en aktuell tilleggsfaktor, men det er altså slik at både fagmiljø og brukere mener at de to alternativene faktisk ikke er likeverdige for å sikre framtidsrettet behandling og tilrettelegging for integrert forebygging.

Det er overraskende at dette ikke har blitt lyttet til. Vi håper alle argumentene som har framkommet både før og etter beslutningen i UNN-styret blir grundig belyst i behandling av saken i Helse Nords styre i neste uke.

Ole Grønli, overlege, Psykisk helse- og rusklinikken UNN HF og førsteamanuensis Institutt for klinisk medisin, UiT – Norges arktiske universitet

Anne Høye, overlege, Psykisk helse- og rusklinikken UNN HF og førsteamanuensis Institutt for klinisk medisin, UiT – Norges arktiske universitet