Du føler deg slapp, kroppen er sliten, du har smerter både her og der. Du går til legen, og får konstatert at du har utviklet en livstruende somatisk sykdom. Men, sier legen, det er så mange som er syke for tiden, og du er ikke så syk at det står om liv enda. Du får derfor beskjed om at du blir satt på en venteliste, og må gå hjem og vente mens sykdommen får tid og rom til å utvikle seg. Hadde du godtatt dette?

Nytt scenario: Forskning viser at i en skoleklasse på 30 elever har tre av dem utviklet livstruende somatisk sykdom, mens enda flere har påbegynte symptomer. Hadde du godtatt at dette ikke ble tatt tak i, eller at det ikke ble gitt midler til virkningsfull forebygging?

Slik er realiteten innenfor spiseforstyrrelser. En ny studie fra Oslo universitetssykehus viser at 1 av 10 ungdommer i videregående skole har en spiseforstyrrelse, mens enda flere er i reell faresone.

Likevel blir barn og unge satt på ventelister eller blir gitt beskjed, direkte eller indirekte, at de ikke er «syke nok» for behandling.

Tilbake til scenarioet hvor du har fått den livstruende diagnosen. Legen fortsetter; Mens du står på venteliste, kan du kontakte en organisasjon der du og dine nære kan komme til samtaler. Det er ikke behandling, men mange unngår at sykdommen sprer seg mens de går dit, og noen blir også friske.

Tilbudet er gratis, og du kan gå dit så lenge du har behov for det.

Hadde du tatt imot tilbudet?

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser har nettopp et slikt tilbud. Mange som går til rådgivning hos ROS blir friske, holder symptomtrykket nede eller klarer å stå i behandlingen fordi de har noen å støtte seg på. Dette gjelder både den syke og deres nære. I tillegg jobber vi forebyggende ved å spre informasjon til både barn, unge og voksne – på skoler, i helsetjenesten og idretten. Kan samfunnet klare seg uten ROS sin kunnskap når vi står midt i en krise – en krise hvor forekomsten av spiseforstyrrelser i befolkningen bare øker, og fokuset på kropp og utseende som verdimåler stadig blir sterkere? Når både barn, unge og voksne leter etter trygghet, en følelse av kontroll, tilhørighet eller verdi ved å endre på sitt eget utseende, trene overdrevent, unngår mat eller bruker mat som egenomsorg? Jeg tror ikke det, og henvendelsene ROS får daglig, samt det faktum at kapasiteten hos både fastleger og spesialisthelsetjenesten er sprengt, beviser at jeg har rett. Det er så mange av våre samfunnsborgere som trenger ROS sitt tilbud, og jeg mener derfor sterkt at det er kommunene, fylkene og regjeringensom må ta ansvar for å sikre forutsigbar finansiering av ROS sine sentre i årene fremover.