Sametingspresident Aili Keskitalo kommer, på vegne av den «samiske kultur», med antydninger til et forslag som synes å være illevarslende, intolerant og autoritært. Fenomenet «kulturell appropriasjon» eller «misbruk av andres kultur» har tidvis preget den norske samfunnsdebatten, kanskje særlig etter at Siv Jensen fikk tyn for å stille med indianerkostyme på en fest. Ifølge Keskitalo omhandler begrepet at «en utenforstående aktør tar deler av samisk kulturarv eller tradisjonskunnskap uten å spørre, og utnytter det eksempelvis i forretningsmessig eller kunstnerisk øyemed».

Idéen om at en kulturell gruppes kulturarv ikke er moralsk riktig å nytte seg av har vært til stede siden 80-tallet; men har særlig hatt en oppblomstring de siste årene i Amerika før den også blomstret i offentligheten her i Norge. Spesifikt knytter den seg til at en dominerende gruppe, her nordmenn, tar elementer fra kulturen til en minoritet, her samene, opp i sin egen kultur. Konseptet er veletablert i akademia der, blant andre, professor Ivar Bjørklund ved UiT tidligere har satt det i sammenheng med «makt til å krenke». Fra samme universitet har også førsteamanuensis Camilla Brattland og professor Arvid Viken forklart konseptet slik:

«Det begynner gjerne med at noen tar for seg i forhold til en annen kultur, etter hvert blir man vant til det, og i neste fase er det normalen. Slik har det blitt vanlig med gruver, industrianlegg, og hytter inne i reinbeiter, og tilsvarende har prosessen vært for en rekke samiske kulturuttrykk. Lavvoen brukes overalt, samekniven er et anerkjent verktøy, guksien er en praktisk turkopp, miniatyrer og kopier av rein, redskaper og kulturuttrykk selges både av samer og andre uten at det er heftige protester.»

Er å lage miniatyrer og kopier av rein å stjele?

Keskitalo er opptatt av «urfolks immaterielle eiendom» og spør:

«Er det akseptabelt at samiske historier og fortellertradisjoner blir brukt av hvem det måtte være, og hvem kan bruke joik og til hva?»

Videre får vi vite at denne eiendommen: «…ansees som en ressurssamling som fritt kan utvinnes eller benyttes på tilsvarende måte som skog og andre naturressurser»

Det er altså ingen tvil for Keskitalo at dette er snakk om en slags form for «eiendomsrett» som «ulovlig» stjeles fra den samiske kulturen; noe det i dag ikke finnes muligheter for å «hindre eller stoppe».

Det hele synes ganske utrolig ved førstegangs lesning; mener Keskitalo at ikke hvem som helst kan joike? Kan ikke andre bruke eller lage samekniven? Kan ikke historier som omhandler samer fritt brukes av andre? Å tolke inn en slags eiendomsrett på disse ytterst flytende og problematiske konseptene er noe som måtte anses som umulig å forvalte; men verst av alt er det et uttrykk for et navlebeskuende perspektiv som må fordre en blind tro på ens egen kulturs «renhet». Ble samekniven, som jo er smidd, skapt i et kulturelt vakuum? Hvor finner Keskitalo originalen? Er ikke lavvoen mistenkelig lik de nord-amerikanske urfolkenes tipi? Er ikke nettopp det å lære av hverandre og dele åpent informasjon viktig for teknologisk utvikling, dynamisk kultur og tillitt mellom mennesker?

Hva så med de «samiske historiene»? Er det ikke problematisk at sagnet filmen «Veiviseren» er basert på finnes i tre varianter; en ren norsk, en ren samisk og en samisk/norsk-kontekst. Hvem eier fortellingen? Er den ikke vår felles arv?

Keskitalo må gjerne innta et slikt intolerant og egosentrisk perspektiv på vegne av den samiske kulturen; jeg velger å tro det ikke er representativt for hva flertallet mener. Hun representerer nemlig et syn der man mener at:

«Erkjennelsen om at samisk immateriell kulturarv er samiske ressurser og samisk kollektiv eiendom, danner et grunnlag som et rettsprinsipp.»

Keskitalo mener altså at det ikke holder at hennes prinsipper er «frivillig å følge»; hun vil har en lov som «tar et juridisk ansvar for beskyttelsen av den immatrielle samiske kulturarven». Hva konsekvensene skal bli for brudd på dette sier hun ingenting om. Hvordan skal man straffe disse lovbryterne? Hvordan skal makten forvaltes? Av hvem?

Dette synet er ikke uvanlig; og bygger på en idétradisjon som over tid har angrepet mange av de grunnleggende prinsippene som mange vestlige stater er bygget på; frihet, toleranse og likhet. Å frata andre mennesker å få lov til å uttrykke seg kulturelt er, så vidt jeg kan se, autoritært og intolerant. Det er lett å forstå Keskitalos bekymring for negative stereotypier av samer basert på fortidig forvrenging eller latterliggjøring av samiske kulturuttrykk; men tror hun dette vil skape gjensidig forståelse og tillitt? En slik lov bør aldri, uansett hvilken gruppe den er på vegne av, bli innført i et fritt samfunn som Norge.