Norsk samepolitikk er i dag urfolkspolitikk og et resultat av at Norge har tilsluttet seg internasjonal folkerett og konvensjoner. Denne nasjonalpolitiske vendingen kom til uttrykk i opprettelsen av et eget Sameting samt i lovverket (Grunnloven, Sameloven, Finnmarksloven o.a). Felles for disse tiltakene er Stortingets erkjennelse av at ”staten Norge opprinnelig er etablert på territoriet til to folk – samer og nordmenn – og at begge folkene har den samme rett og det samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk.”

Sametingets oppgave er å forvalte denne retten på vegne av det samiske folk i Norge. Mot et bakteppe av internasjonal folkerett skal tinget “sikre og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv”, slik det heter på Sametingets hjemmesider. Dette arbeidet har utvilsomt vært av stor betydning og Sametinget er i dag en viktig politisk aktør både i Norge og internasjonalt.

Ikke minst skyldes det samiske politikeres arbeid for å ivareta grunnlaget for mye av den samiske bosettingen, nemlig ressursene i havet og på landjorda. Samtidig med den økende samiske politiske innflytelse, har det også skjedd en radikal endring av hvordan en samisk tilhørighet blir forstått og håndtert i det norske samfunn. Etter generasjoners hårdhendte fornorskningspolitikk, ser vi omsider at en samisk tilhørighet nå fremstår som en politisk, sosial og til dels økonomisk ressurs i den nasjonale offentligheten.

Denne utviklingen reflekterer både politiske og holdningsmessige endringer i det norske samfunn og burde være en berikelse for oss alle. Men paradoksalt nok kan den også være i ferd med å undergrave den institusjon som langt på vei har båret den frem, nemlig Sametinget.

Sametingets fremvekst har gjort tinget til et strategisk og attraktivt politisk organ i det norske politiske liv. Vi ser i dag hvordan Sametinget er i ferd med å bli en arena hvor også norske og kvenske politiske debatter spilles ut. Politikere med tidligere karrierer i det norske politiske system, søker seg til Sametinget for å få gjennomslag for partipolitiske standpunkter.

Tidligere ordfører i Kvalsund, Terje Wikstrøm, opplyste at han ville inn på Sametinget for å få gjennomslag for gruveprosjektet Nussir – et prosjekt som Sametinget har tatt avstand fra ut fra folkerettslige vurderinger.

Det paradoksale er at det er Sametingets eget grep som har muliggjort denne situasjonen. Valgdeltagelse bygger på et valgmanntall og her har man i realiteten lagt seg på to subjektive kriterier. Det ene er at man oppfatter seg selv som same og det andre er at du selv eller minst én av foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre hadde samisk som hjemmespråk.

Man kan med andre ord definere sin etniske tilhørighet innenfor rammen av åtte oldeforeldre. En såpass åpen definisjon åpner opp for store valgmuligheter. Eksempelvis var 40 % av befolkningen Finnmark over 18 år registrert som ”samisk” i 1875. En demografisk framskriving av en slik andel betyr at kanskje ¾ av den voksne befolkning i Finnmark i dag er stemmeberettiget til Sametingsvalget.

Det er dette potensialet som i dag aktiviseres når noen vil gjøre Sametinget til en arena for andre interesser enn de som bygger på tingets samepolitiske forpliktelser.

Et uttrykk for dette potensialet er for eks. Sametingets nest største parti, Nordkalottfolket, som under slagordet «Kvener og samer, side om side» går inn for «likeverd mellom folk, kulturer og næringer i nord». For å få realisert en slik likeverd må «Reindriftsloven balanseres med annet lovverk» for å sikre at alle folkegruppers interesser blir ivaretatt.

Slike krav er forøvrig sammenfallende med organisasjonen «Etnisk og demokratisk likeverd» (EDL) som vil «- endre samepolitisk motiverte lover og ordninger» for å sikre felleskapets interesser. Et begrep som likeverd har en dyp klangbunn i norsk politisk historie, for arbeiderbevegelsen handlet det om kampen for økonomisk likeverd.

Men for samer flest kom den sosialdemokratiske versjonen til også å bety kulturelt likeverd i den forstand at alle skulle tilegne seg norsk språk og kultur på bekostning av sin egen bakgrunn. En slik pervertert forståelse av likeverd avløste sosialdarwinismen som drivkraft i fornorskingspolitikken og har tydeligvis fremdeles en appell i norsk politisk offentlighet.

Nordkalottfolket er i ferd med å velge ny leder, Arne Kristian Vestre, og på partiets hjemmesider kan man lese at han er direktør for og medeier i Frydenbø Industri i Nord-Norge, et selskap som er sterkt avhengig av oppdrettsindustrien. Vestre er også vararepresentant på Sametinget.

Det iøyenfallende ved Vestres kandidatur som leder av Sametingets nest største parti, er at han i sin presentasjon overhodet ikke viser til Sametingets (eller evt. Nordkalottfolkets) arbeide med å ivareta samiske rettigheter, språk og kultur. Ordet «samisk» eller «rettigheter» nevnes ikke en eneste gang. Derimot vil han prioritere «likeverd» samt «arbeidsplasser og bolyst».

Det nærmeste partiet kommer en etnisk presisering iflg. programmet, er at «Vi bygger på de tre stammers møte mellom nordmenn, samer og kvener». Partiet foreslår følgelig at Sametinget kan være «- et felles same- og kventing».

Slike paradokser som her er beskrevet, kan på sikt få store konsekvenser for Sametingets politiske legitimitet – gitt dets forpliktelse til å ”sikre og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv.” De vide manntallsreglene åpner opp for mange interesser som ikke nødvendigvis er i samsvar med Sametingets formål, og samisk språk ser etter hvert ut til å bli en salderingspost ved Sametingsvalgene.

Resultatet vil etter hvert komme til syne i Sametingets politiske veivalg og det handler i stor grad om forholdet mellom individuelle og kollektive interesser. Hvilke krav må stilles for at samenes kollektive ferdigheter og interesser blir ivaretatt - hva er det som konstituerer et folk?

Valgdeltagelsen synker samtidig som manntallet øker. Fungerer manntallsreglene som en demokratisk ressurs og i hvilken grad handler det også om realisering av ulike individuelle prosjekter – prosjekter som kan vise seg å gå på tvers av det samiske felleskapets kulturelle og økonomiske interesser?

Turistoperatøren Lars Monsens utfall mot sørsamer og den sørsamiske reindriften (bl.a. begrunnet med hans oppføring i «Samemanntallet») som «- ødelegger for andre bedrifters muligheter til å drive næringsliv», er et eksempel på denne problemstillingen.

Et annet er det pågående arbeidet for etablering av gruvedrift i et reinbeiteområde i Kvænangen, et prosjekt ikke ulikt Nussir i Kvalsund. Her får det kanadiske gruveselskapet Norden Crown Metals Corp. full støtte fra en av Nordkalottfolkets representanter på Sametinget, bl.a. med den begrunnelse at reindriften har for mye makt i forhold til «- oss andre samer». Man etterlyser derfor «- et lovverk som balanserer makten bedre».

Skal Sametinget bli en arena hvor det kreves at «norsk skal anerkjennes som et samisk språk», hvor reindriftens rettsvern skal innskrenkes ytterligere og hvor både norske, kvenske og samiske interesser skal være «likeverdige»?