Det henger ikke på greip - samenes hevdvunne rettigheter - både som folk og enkeltmennesker - kan ikke bare omdefineres. Vi står ikke frie til å se bort fra den bruk som har vært etablert over tid. Vi burde heller ikke ønske å ekskludere samene som folk i rettsavklaringene eller å benekte lenge tilpasset naturbruk.

Dette er et så aktuelt tema at den bør diskuteres fra mange ulike vinkler. De valgene man hittil har gjort er veldig anstrengte og langt fra de målsettingene vi burde strekke oss etter. Ifølge Finnmarkskommisjonens rapport om rettighetsavklaringsfelt 4 Karasjok er det ialt fremmet 43 rettighetsmeldinger; hvorav 6 gjelder større kollektive områder, mens 37 gjelder rettigheter private familier eller individer har opparbeidet seg gjennom tidligere og lang tids bruk.

Hele Karasjok anses i utgangspunktet som en bygdeallmenning, hvor alle har like rettigheter. Denne formen for rettigheter kjenner vi også til hos våre naboer i øst, inntil Gorbatjov klarte å løse noe opp i det. Hos Finnmarkskommisjonen er det imidlertid ikke noe ønske om å løse opp i "like rettigheter for alle»-konseptet. Det må jo for all del holdes åpent for at alle som etterhvert får bostedsadresse i Karasjok, skal også stå på like fot om all ressursbruken i området. I en fremtid er det liten tvil om at «de andre» vil utgjøre et flertall i alle samiske områder - og samer skal ikke ha noen rettigheter utover andre som kommer til. Det er en lite tilfredsstillende utsikt.

De 37 rettighetshaverne, som fra før 1.juli 2006 hadde brukt sine ressursområder i lang tid, har ifølge Finnmarkskommisjonen sjelden noen særrett til sine ressursutnyttelser, gammen eller hyttetomta. Konklusjonen som går igjen hos Finnmarkskommisjonen er- at vedkommende rettighetsinnmelder innrømmes gjerne rett, men…"Denne retten går i innhold og omfang ikke utover den alminnelige kollektive retten som er etablert for befolkningen i Karasjok kommune, jf. rapportens kapittel 7, og som kan utnyttes av de som til enhver tid er fast bosatt i kommunen.» (Finnmarkskommisjonens rapport 4 Karasjok).Med andre ord like rettigheter for alle. Dette er for enkelt.

Det kan høres ut som et takknemlig og barmhjertig tilbud, at alle får like rettigheter. Og det skal man ha i mange sammenhenger, men her tolker man lovene politisk, slik at samer eller private ikke skal få noen rettigheter fremfor andre. Ellers i landet har lovene gitt etablerte rettighetshavere medhold for eiendomsrett og særlige bruksrettigheter også i utmark. I de samiske områdene har «alles rett» allerede åpnet for en endret bruk av utmark, som på kort tid er iferd med å viske ut det etablerte på grunn av at ressursene ikke strekker til.

Man skulle tro at Sametingets «Retningslinjer for endret bruk av utmark» også var et signal overfor Finnmarkskommisjonens rettsavklaringer, men det er vanskelig å se at disse betyr noe. I §6 sier Sametinget bl a at "hevdvunnen tradisjonell utmarksbruk og næringsutøvelse» skal vektlegges og "På samme måte må det legges stor vekt på at tiltak som medfører vesentlige rådighetsinnskrenkninger for nær- og bruksområdene til lokalbefolkningen, kombinasjonsbrukere og andre som utøver hevdvunnen tradisjonell samisk utmarksbruk, vil kunne svekke deres livsgrunnlag og hindre deres utøvelse av sin kultur.»

Fefo har ikke hatt noen rett til å annektere private rettighetshaveres ressurser, slik de har gjort over hele fjøla siden 2006. Ikke et hakk bedre enn tidligere Staskog. Og Finnmarkskommisjonen har heller ingen rett til å etablere et nytt juridisk regime som ekskluderer etablert og hevdvunnen samisk bruk av utmark. I tradisjonell samisk utmarksbruk har det som oftest vært tilknyttet særrett til ressursutnyttelsen. Det er i alle fall min barnelærdom.

Når Finnmarkskommisjonen mener det motsatte, så må det være på bakgrunn av en politisk målsetting. Selve ressursutnyttelsen kan det neppe dreie seg om, all den tid man kan forutsette at all bærekraftig ressursutnyttelse må skje under en ansvarlig bruk. Fri konkurranse tjener bare dem som vil ha innpass og skynde seg til å få ut det som måtte finnes - der og da. Over en viss tid vil dette frieriet til fritidsbruken ha støtte, men slik har ikke den tidligere samiske brukstilpassingen vært.

Nå er det fritidsbruk som gjelder - og da er det sterke pressgrupper bak, slik som f eks Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF). Det ryktes om at Fefo og NJFF allerede fra flere år tilbake har etablert samarbeid om jakt og fiske i de samiske områdene. Da passer det fint at Finnmarkskommisjonen overdrar alle rettighetene til Fefo, slik at alle jakt og fiskerettigheter kan leies ut. Det kan forsåvidt også være aktuelt for andre rettighetshavere.

Faktum er at alle de samiske områdene nå er iferd med å overtas av et juridisk konsept, som utraderer etablert samisk kultur og naturbruk. Ifølge ILO og FN har man ikke lov til det. Heller ikke ifølge Finnmarksloven. Likevel skjer det. Jeg tror ikke vi alle helt forstår hva dette betyr. Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen pakker virkeligheten inn i juridiske formuleringer, som kan høres fine ut, men avtegner en virkelighet som er langt fra det som samene som folk, private grupper og individer har retten til. Ikke bare blir private rettighetshavere, enten som kollektive eller individuelle, systematisk tilbakevist fra sine etablerte særretter.

Samene som folk er ut av rollen som rettighetshaver i sine tradisjonelle områder. Det folkekollektive eierforholdet til sine tradisjonelle områder har man forlengst slått ihop med «de andre»; også det i strid med den retten internasjonal lov har innrømmet urfolk/samene. Dette siste har Sametinget vært med på å vedta i 2005 - og siden benektet. Benektelsen ser likevel mer ut som et fremprovosert enkeltvedtak, som ellers ikke er vist noen hensyn til, når man ser det i sammenheng med manglende tilrettelegging for rettsavklaringene og utøvelsen av deres rolle i Fefo.Jeg ville ha avbrutt den pågående rettsavklaringen. Man måtte først fastlegge en prosess, hvor man blir enige om hvilke områder som er samiske tradisjonelle områder og avgrense disse.

Disse områdene får da en status som samiske områder. Når det er fastlagt, så kan man gjennomføre en juridisk avklaring av private gruppevise og individuelle rettigheter, knyttet til tidligere og vedvarende bruk. Da har man i tillegg muligheten til å etablere tillatelser for folk som ønsker å ta ibruk utmarksressurser for kulturell og økonomisk utøvelse.Samene som folk er også noe mer enn ulike lokalbefolkninger rundt omkring i Finnmark eller Norge for den saks skyld.

Den rettighetsløsningen som Finnmarkskommisjonen har fremmet er at området Karasjok eies av lokalbefolkningen og betegnes som en norsk bygdealmenning. Samene som folk har med andre ord intet kollektivt eierforhold til de ulike områdene, siden grunneierforholdet tilligger - ikke den samiske lokalbefolkningen - men lokalbefolkningen, som til enhver tid bor i området. Urfolk og samene burde også få ha en felles nasjonal og geografisk identitet, selvom deres områder inngår i selvstendige stater.

Samenes eierforhold til sine felles områder stykkes opp i enkelte lokalbefolkninger eller eventuelt også føres over i sameiet med "de andre» i Fefo. Det naturlige ville være å "identifisere og avgrense" de mest samiske områdene - som samiske områder - i de 4 landene det gjelder og ettergi den grad av selvbestemmelse, som FN har lagt til grunn i sine konvensjoner og erklæringer.

Norge burde vært den første til å gjøre det. Da kan man si at samenes grunnleggende rett til å videreføre og utvikle sine samfunn kan bli oppfylt. Finnmarkskonseptet om samenes rettigheter er iferd med å blokere for en prosess som virkelig ville gjort en forskjell - ikke bare for samene, men for urfolk verden over. Finnmarkskonseptet er et for dårlig kompromiss. Den er i sannhet også i strid med det som lovene sier. Det er ikke sannsynlig at hverken Fefo, Finnmarkskommisjonen eller noen annen retter opp i dette frivillig.

Nå er det satt igang 2 rettsprosesser i Karasjok, som kanskje kan bringe inn endring, men Fefo kan likevel i årevis bare fortsette å overkjøre alle lokale rettighetshavere med velsignelse fra Sametinget, Finnmarkskommisjonen og NJFF…Burde det ikke heller være omvendt - at de enkelte rettighetshavere fikk fortsette sin virksomhet inntil de eventuelt blir fradømt sine rettigheter ved en rettferdig rettergang. Målet med rettighetsreformen var at samene skulle få bedre vilkår - og ikke verre.