Under overskriften “NRKs samehistorie – og historiene som ikke blir fortalt" kommenterer Øyvind Ravna innholdet i episode 11 i podkasten Samenes historie. Episoden, der vi sammen med Ingebjørg Hage deltar som gjester, har tittelen «Samer i det moderne Norge» og tar for seg hvordan den samiske befolkningen opplevde – og selv møtte og deltok i – gjenreisingen og moderniseringen av Norge etter 2. verdenskrig.

Med utgangspunkt i den fatale bussulykken i Dunderlandsdalen i 1948, der 16 av de sørsamiske delegatene til stiftelsesmøtet av Norske reineieres landsforbund omkom, foreslår Ravna at historien til en av de omkomne, Jonas Marsfjell, kunne vært brukt til å fortelle om den uretten han og familien opplevde før ulykken – og som fortsatt rammet Marie, kona hans, etter mannens død. Hun fikk ikke anerkjent rett til fiske i to vann familien hadde brukt i alders tid, ettersom retten mente de lå på privat eiendom. Om grunnen var privat, og hvor lenge den hadde vært det, hadde vært tema for en tidligere rettssak. Ravna peker på at dommen mot Marsfjell i Namdal herredsrett på mange vis står i kontrast mot to lignende saker som om lag samtidige ble ført for høyesterett. I disse sakene vant to nordmenn som drev gård og eide noen rein frem med krav om eiendomsrett til et høyfjellsområde. At Marsfjell-familiens bruk av fiskevann ikke ble ansett som rettighetsskapende mens nordmennenes bruk av høyfjellsområder ble det omtaler Ravna som et resultat av rasisme.

Sakene er både omfattende og prinsipielle, og sammen kan de danne et godt grunnlag for å diskutere spørsmål om rasisme og urett – og da særlig opp mot reindrift som grunnlag for eiendomsrett. Dette kunne blitt et godt og viktig innslag i en podkast – i det er vi helt enige med Ravna.

Derimot har vi problemer med en påstand Ravna samtidig fremmer, nemlig at det i episode 11 i podkasten ble sagt at «det ble slutt på statlig rasisme etter andre verdenskrig». Det som faktisk var tema, var at flere vitenskaper hadde gjort mye for å underminere forestillingen om rasemessige forskjeller mellom ulike grupper av mennesker, og at Holocaust ytterligere hadde fått mange til å se konsekvensene av den rasetekningen som dominerte i mellomkrigstiden. Rasisme var altså ikke lenger stuerent. I fortsettelsen av dette ble det gjort et poeng av at det ikke betydde at rasisme var forsvunnet. For oss er det altså ingen umulig tanke at rasisme preget både leg og lærd innenfor rettssystemet på 1950-tallet (som det vel også finnes er langt nyere eksempler på).

Samisk historie er rik på spennende og dramatiske fortellinger, på historiske aktører som kan kaste nytt lys over samisk og norsk historie og slik gi ny innsikt i fortidas holdninger og hendinger – og ikke minst hvordan dette har konsekvenser i vår egen samtid. Vår, og våre kollegaers, deltagelse i podkasten Samenes historie grunner i at vi alle har et sterkt ønske om å løfte fram denne delen av vår felles historie og slik bidra til at flere får kjennskap til den.

Vi hadde gjerne ønsket at Ravna hadde rett i at «de fleste episodene har til forveksling vært like den allmenne norske fortellingen om samene». Slik er det dessverre ikke. Mange tema og problemstillinger som podkasten Samenes historie tar opp har i svært liten grad blitt behandlet i oversiktsverk om Norges historie. Ofte savnes disse perspektivene også i lokal- og regionalhistoriske verk, selv om det her finnes flere eksempler på at samisk historie er tematisert. Podkasten inntar dessuten posisjoner som fortsatt ikke er de vanlige; at samenes land ble kolonisert eller at eiendomsrett til land og vann ble underkjent, at nedbyggingen av fornorskingspolitikken i skole og kirke ikke gjorde slutt på fornorskingen, at samenes område er langt større enn bare Finnmark, og at det dessuten finnes et grensekryssende fellesskap – bare for å nevne noen «småting».

Ravna anbefaler spesielt å lytte til det som ikke fortelles i podkasten. Å lytte til det usagte kan være et godt inntak til å lese kilder så vel som en situasjon. Det forutsetter vel likevel at det usagte og det sagte ses i forhold til hverandre. Når en lang historie skal komprimeres til 56 minutter, må det nødvendigvis være mye igjen for andre både å undersøke og formidle – også med større nærhet til enkeltpersoner enn det en oversikt i dette formatet åpner for – nettopp slik Ravna gjør.