Idag er vi inne i en prosess, hvor samenes eiendomsrett til sine tradisjonelle områder «avklares» juridisk. Denne avklaringen foregår via Finnmarkskommisjonen og domstolene, med Finnmarkseiendommen i en særrolle som selverklært permanent grunneier for 96% av grunnen i Finnmark.

Fortsatt vil jeg si at de resultatene som hittil eksponerer seg som resultat i disse avklaringene ikke er tilfredsstillende. Fefo har ingen plass som urfolksinstitusjon og Finnmarkskommisjonens konklusjon om «lokalbefolkning» kan likegodt utslette som å ivareta samene som folk.

For å forstå hva en avklaring av samenes rettigheter kan bety, må man se i sammenheng de ulike dimensjonene oppgaven kan bestå eller avhenge av.

1. FOLKERETTEN - SELVE IDÈGRUNNLAGET

Hitler og nazismen tapte sin idé om at verden egentlig bare burde bestå av mennesker som tilhørte den ariske rasen. Det var en ekstrem idé om likeretting, ikke bare kulturelt, men også genetisk. Verdenssamfunnet erkjente etter krigen at det er det menneskelige og kulturelle mangfoldet som bevarer freden - og ikke likeretting.

Derfor fikk vi FN og de FN-konvensjonene som la grunnlaget for folkeretten.

Også urfolk er folk. Og de skal ha beskyttelse i de internasjonale lovene som FN har vedtatt og som er tatt inn i de enkelte landenes lovverk. Samene skal derfor ha rettigheter, som sikrer at deres samfunn og kultur kan bestå og utvikle seg på eget grunnlag. Det egne grunnlaget omgis av en selvbestemmelse, som frie land, slike som Norge, ikke har rett til å undertrykke eller tilsidesette med makt. Samenes krav om rettigheter, også retten til å eie sine tradisjonelle områder, er i sin bunn forankret i verdenssamfunnets idé om kulturelt mangfold fremfor likeretting. Det er oppfyllelsen av dette samene streber etter, når vi påstår våre rettigheter, slik de har sine røtter i internasjonal lov.

2. FOLKETS KOLLEKTIVE ENHET ER UDELELIG

Urfolk som folk hører også sammen. Samhørigheten hos samene er en enhet som andre folk ikke kan dele opp i flere uavhengige enheter, uten å svekke det samiske folket i en slik grad at Folkerettens krav brytes.

Nå ser vi at Finnmarkskommisjonen for 5 av 6 felt har anbefalt at eiendomsretten til områdene deles likt mellom Sametinget og «de andre» beboere av Finnmark. Dette er å dele opp eiendomsretten, som i utgangspunktet tilhører samene som folk.

Så anbefaler Finnmarkskommisjonen at «lokalbefolkningen» eier tre andre områder; dvs. foreløpig Karasjok, men logisk sett utifra deres begrunnelse også Kautokeino og Tana. Disse «lokale» eiendommene har ingen avhengig felles forankring, som betyr at området deles opp i tre uavhengige grunneiendommer.

Det bør ikke finnes noe mandat, verken politisk eller juridisk, som lar Stortinget eller norske domstoler bestemme at samene skal deles opp i uavhengig enheter i den ene eller den andre sammenhengen. Dette griper inn i det mandatet ethvert folk har i makt av sin selvbestemmelse. Den eiendomsretten, som samene har til sine tradisjonelle områder, betyr ikke bare grunnforvaltning i vanlig forstand. Det er selve grunnlaget for den felles kulturen folket forvalter. Derfor betyr separate grunneiendommer også deling av et samfunn.

3. DET SAMISKE LOKALSAMFUNN

Finnmarkskommisjonen har konkludert med at Karasjok eies av lokalbefolkningen. "Lokalbefolkningen" er slett ikke det samme som «samene»; men består av samer, nordmenn og andre. For å oppnå at det er det samiske samfunnet som styrkes gjennom eiendomsforholdet til de egne områdene, så må «lokalsamfunnet» forbli omkranset av den samiske kulturen. For å få det til, så kan ikke den samfunnsutviklingen som har etablert seg under fornorskningens tid bare fortsette.

Alle som bor i Karasjok og andre samiske eierområder må integrere seg i den samiske kulturen. De må lære seg samisk språk og delta i samfunnsutviklingen på like vilkår med samene. De må formelt akseptere å få en formell identitet som same etter nærmere retningslinjer. Disse nærmere retningslinjene er i egentlig forstand å oppfatte som «grunnlovsregler» som er besluttet av samene som folk. Slike grunnleggende forutsetninger for samfunnet må omhandle det som definerer et samisk samfunn. Det offentlige samiske samfunnet kommer da mer til uttrykk i folks hverdag og kan få betydning for kollektive og individuelle muligheter og plikter. Den private sfære må samtidig sikres, slik at den enkeltes rettigheter ikke kan røres ved på tilfeldig vis. Det gjelder også de enkeltes bestående bruksrettigheter i ulik naturbrukssammenheng.

En «lokalbefolknings» eierrett til et tradisjonelt samisk område kan med andre ord bare aksepteres i den grad lokalbefolkningen formelt smelter sammen med samene som folk.

4. DE BESTÅENDE RETTIGHETENE

Når et lokalsamfunn skal oppfattes som et samisk samfunn, betyr det å utvide den samiske identiteten fra en etnisk plattform til et pluralistisk samfunn; altså et integrert samfunn, hvor andre enn etniske samer får samme rettigheter og plikter som samene. Etniske nordmenn blir å definere som samer, hvis de bor i et samisk eierområde og oppfyller eventuelle andre betingelser. Det er en stor forandring for begge parter, både for samene og de norske og andre.

Det vil for eksempel kunne bety at etnisk norske vil ha rett til å drive reindrift, på samme måte som etniske samer. Det er fordi begge er formelt å regne for samer. Man kan også tenke seg at de har et ID-kort som viser hvor de bor og at de dermed er for samer å regne. Det kan være at noen forhold behøver å ivaretas ved også formelt å «bevise» sin samiske identitet. Jeg legger imidlertid ikke mer vekt på det her, men nevner dette fordi det bl a Canada i noen sammenhenger benyttes en slik ID.

Når den etniske dimensjonen skal utvides er det desto viktigere at grunnlaget i det fortidige og bestående sikres. Folks tradisjonelle bruksrettigheter i forskjellig sammenheng er det limet som binder fortid - nåtid - og fremtid sammen, på en slik måte at kulturen og naturbrukstradisjonene kan videreføres. Sammen med «grunnlovsliknende» retningslinjer og sikring av folks tradisjonelle eiendoms- og bruksretter kan en utvidet samfunnsdefinisjon aksepteres.

Urfolkssamfunn må ha noen likhetstrekk med staten, selv om de bare er egne eierområder innenfor statssamfunnet. Det er ikke til å unngå at det mindre samfunnet behøver å beskytte seg med liknende virkemidler, dersom urfolkets kultur skal kunne bestå og ikke minst utvikle seg positivt.

Samene må selv, på grunnlaget av sin etniske base, definere det fundamentet som skal holde et utvidet samfunn oppe og la andre bli integrert, uten å utslette seg selv. Finnmarkskommisjonens vurderinger og konklusjoner om bruksrettigheter i de samiske områdene virker heller ikke å ha øye for det helhetsbildet som den tradisjonelle naturbruken må være en del av. Det finnes ikke noe rom for en institusjon som Fefo i de samiske eierområdene, fordi den som institusjon ikke bærer i seg noen del av det idégrunnlaget som urfolksretten omhandler. Et slik likedelt og adskilt sameie mellom urfolk og de andre åpner for at landets øvrige befolkning plutselig også formelt «eier" alle urfolksområder. Sameierelasjonen legger ikke grunnlag for annet enn i beste fall et kortvarig parallellsamfunn.

SOHPAR vil stevne sak for domstolene, med påstand blant annet om at et sameie som det Fefo representerer ikke er i tråd med urfolksretten. Samene har selv retten til å eie sine tradisjonelle områder og bruke dette eierforholdet som et utvidet rammeverk for et fremtidig samisk samfunn.

(Du er velkommen til å melde deg inn som medlem i «Sohpar-norrasat» fb-side og med det støtte Sohpar sin partsevne overfor domstolene, slik at de ikke på det grunnlaget kan avvise vår sak.)

  • Sohpar er et selskap registrert i Kautokeino med formål: “eie og forvalte det samiske folkets grunneierrett”. Styreleder er Nils Thomas Utsi. Sophar er navnet på den gamle samiske fellesinstitusjonen mellom ulike siidaer, som gjennom dette selskapet skal videreføres i formalisert form.