Benjamin Furuly (H) mener at Åsgårdmarka som felleskapet eier og forvalter, skal legges ut på det åpne marked. Han mener dette er mot juridiske prinsipper dersom ikke det blir gjort. Og at «vi», hvem nå det måtte være, taper penger på et salg til det offentlige.

Det siste kan nok være riktig på kort sikt, men mange beslutninger er vanskelig å tilbakeføre. I min begrepsverden jobber vi med beslutninger som også skal ivareta sosial og etisk bærekraft. Har «vi» solgt felleskapet til de som betaler mest, kan samfunnet miste verdier og styring på lengre sikt.

Det var en gang snakk om å selge «tomtene» i Nordsjøen til store private utenlandske oljeselskaper. Om det hadde blitt gjort, hadde ikke den norske stat hatt mye penger på bok. Det er også lite trolig at vi har hatt kompetanse og den oljeindustrien vi har i Norge nå. Jeg kunne brukt samme metaforen om Staten la ut «tomtene» som styrer vannkraftproduksjon i Norge. Hvem hadde da fått merverdien av de skyhøye strømprisene i Europa for tiden? Områder for vindmøller selges til høystbydende, ofte internasjonale investorer. Fordelingen av fiskeressursene til stadig færre aktører er enda et eksempel på privatisering av verdifulle ressurser som fellesskapet eier.

Det er viktig at politiske beslutninger med langsiktige konsekvenser blir diskutert på godt og vondt.

Det er fint at vi har mange private aktører som vil delta i utviklingen av Tromsø som en attraktiv by å bo i. Men mye vil ha mer. Med god hjelp fra regulerende myndigheter har noen fått lov til å bygge igjen mye av strandsonen på Sørøya. Nå står Nordbyen for tur. De vil bygge på alle «indrefiletene» fordi dette naturlig nok gir størst verdi for utbyggerne og for de som i neste omgang har penger til å kjøpe seg dyr utsikt, bedre solforhold og nærhet til sjøen. Dessuten får de bo sentralt på Øya.

Men de betaler ikke en krone i kompensasjon til de som mister utsikten, får dårligere lysforhold og svekket bokvalitet. Slike negative ringvirkninger har en kostnad for de som blir rammet – det vil si folk flest, mens det er utbyggerne og de «rike» boligeiere som høster gevinstene.

Markedet er derfor ikke alltid best til å ivareta alle hensyn. Spesielt ikke på lang sikt og i beslutninger som får negative konsekvenser for andre eller felleskapet. En nytte-kostnadsanalyse skal ikke bare ivareta den bedriftsøkonomiske lønnsomheten til en utbygger som kvitter seg med ansvaret straks leiligheten er videresolgt, men også inkludere kostnader som et byggprosjekt påfører andre på kort og lang sikt.

Som liten privatutbygger må vi gå med lua i handa til hver enkelt nabo for å få tillatelse til å bygge ut noen ekstra kvadrat på huset. Selv det gir ingen garanti for at vi får byggetillatelse fra regulerende myndigheter. Dette er likevel et bra prinsipp for at mange som blir berørt skal bli hørt.

Jeg er ikke sikker på om byggeprosjekter som for eksempel Solseilet, Skir og Nordbyen er gode eksempler på bygg med en god sosial og etisk profil. At det tilfredsstiller kravet til (bedrifts)økonomisk bærekraft, er jeg ikke i tvil om. Det viser skattetallene som nettopp er offentliggjort.

Etter min mening burde Åsgård og området rundt bli brukt i tråd med intensjonene til giveren: Åsgård skulle være et område for de som har det vanskelig i sin hverdag og deres pårørende. Åsgård med omland skulle være et friområde for psykiatrien. Dette er mennesker som trenger mer enn noen andre daglig tilgang på arealer, lys, luft og natur.

Om dette området for 60 år siden var lagt ut til salg for private «investorer», er det ikke sikkert at området har gitt enkeltindivider og samfunnet de sosiale og bærekraftige verdier som mange ga utrykk for i debatten som pågikk sist sommer i kjølvannet av flytting av Åsgård sykehus til Breivika. Legges Åsgårds-området ut for salg på det åpne markedet strider dette ikke bare mot den «etiske/sosial» gave-beslutningen som ble gjort for 60 år siden. Men det kan også føre til at «vi», hvem nå det måtte være, beriker oss kortsiktig på bekostning av de mange som ikke har ressurser eller en stemme i den juridiske, politiske og økonomiske hverdagen.

Om 60 år vil fortsatt mange av de som må og vil bo i området ha behov for nær tilgang til natur, lys, sol, strand, luft og litt mindre trafikk. Kanskje vil de også ha behov for litt varme fra politikere som skal forvalte våre felles ressurser på lengre sikt. Ikke bare tenke på egen karriere og neste valg.

Mye av den boligbyggingen som de senere år har blitt gjort i Tromsø med kommunens velsignelse, har ikke gitt folk flest billigere husvære. Å betale opp mot 100-tusen for en enkelt kvadratmeter makter ikke folk flest. De svært høye referanseprisene er med på å løfte det psykologiske pristaket i hele markedet.

I dag trenger vi noen som jobber med referanseprisene i den andre enden av skalaen, og som kan senke forventningene til varig prisvekst på boliger i Tromsø. Om politikere velger «nest verste» løsning, å bygge ut Åsgårdmarka til et nytt boligfelt på øya, bør de i det minste gi verdiene som blir skapt til fellesskapet.

Bygg i så fall billig og med en sosial profil for de som trenger det mest. Det er tilstrekkelig med boliger i Tromsø for de som tjener godt, har solid egenkapital, eller har lett tilgang til bankenes pengebinger.