Tarjei Jensen Bech – Fylkesvaraordfører Troms og Finnmark, Arbeiderpartiet

  • (Innlegget er Tarjei Jensen Bech sitt bidrag til boka "Derfor er jeg sosialdemokrat", redigert av Hadia Tajik.

Året er 1944. Høsten har kommet til Finnmark. I Porsanger tenner nazistene på alle bygninger de kommer over. Ei ti år gammel jente ser hjemmet sitt sprenges med dynamitt. Alt skal ødelegges. Målet er å bremse den sovjetiske Røde armé på dens ferd for om den skulle marsjere forbi.

Jenta heter Grete. Hun har allerede mistet viktige skoleår på grunn av krigen. Enda skal hun miste flere. Språket i bygda, ofte samisk og kvensk, skal bort til fordel for norsk. Da krigen er over, går hun ut i livet som analfabet og uten røtter å være stolt av.

Grete er min bestemor. Bestemors generasjon i Finnmark trodde på to ting: Gud og Gerhardsen, i den rekkefølgen. Deres tro på Einar Gerhardsen var bygget gjennom hans tre perioder som statsminister. Gjennom etterkrigshistorien hadde Arbeiderpartiet vært den politiske kraften for å gjenreise deres liv.

De kom hjem til et totalt ødelagt og nedbrent Finnmark, uten noen som helst av infrastruktur. I min hjemby Hammerfest var byens kapell det eneste som ensomt sto igjen etter tyskernes herjinger. Et nedbrent Finnmark kunne ikke ha blitt gjenreist gjennom markedet. Nøkkelen var en aktiv stat som bygget infrastruktur, opprettet statens husbank slik at arbeidsfolk skulle få eie egen bolig, ga velferd og tilrettela – særlig for at naturressursene deres skulle gi arbeid. Dette glemte de aldri.

Fra bestemors generasjon til min har disse grunnpilarene stått støtt: arbeid, velferd og sameksistensen av flere kulturer. Disse bør også være veiledende for sosialdemokratiet som skal forme morgendagens Norge. Jeg vokste opp i Hammerfest i 1990-årene og begynnelsen av 2000-årene. Med mamma og pappa, to eldre søsken og etter hvert en lillebror. Vi hadde det meste som de før oss manglet.

Jeg husker spesielt den intense lukten av fisk som lå som et teppe over byen. Den kom fra filetfabrikken til Findus, som den gangen var hjørnesteinsbedriften i byen vår. Klagde jeg på lukta, svarte pappa: «Det e lukta av pæng.» Fabrikken ga arbeid, trygghet og velferd til folk. Da fabrikken ble rasjonalisert og det ble store nedbemanninger, ble konsekvensene tydelige.

Jeg husker at vi på skolen kun fikk én blyant og ett viskelær i måneden. Jeg husker også at de voksne snakket om en kar de kalte for Robek. Hammerfest var en ganske sliten by. En by unge folk flytta fra fordi man ikke så muligheter. Fiskeindustrien lå nede. Befolkningstallet sank. Kommunen var under statlig administrasjon.

Da kom planene om Snøhvitfeltet og ny olje- og gassaktivitet. Jeg var motstander og kjøpte mantraet til deler av miljøbevegelsen om at petroleumsaktivitet ikke ville skape de store arbeidsplassene i Finnmark. At Finnmark ville bli et pendlersamfunn. I stedet skulle jeg få oppleve det forfedrene mine gjorde. Igjen ble Arbeiderpartiet en politisk kraft som sikret at verdiene fra naturressursene ga arbeid, og at vi alle fikk nyte godt av det. At aktivitet på sokkelen ga velferd på land.

Skolen min ble pusset opp og ble til en av Norges mest moderne skoler. Et nytt kulturhus ble bygd, hvor jeg spilte teater og gikk på kino med venner. Hammerfest opplevde en renessanse. Byen fikk ny vekst og giv. Nedgang ble snudd til oppgang. Mange av mine venner fikk seg læreplass og etter hvert fast jobb i Equinor og Vår Energi. Før dro folk ut for å utdanne seg, og de færreste kom tilbake til Hammerfest. Nå var tendensen snudd. Unge folk kom tilbake og ble. Flyttestrømmen snudde.

Med det tvilte jeg meg fram til et nytt syn på olje- og gassnæringen. Jeg er helt sikker på at om Snøhvit og Goliat ikke hadde blitt realisert, ville Hammerfest vært en helt annen by. En by uten store muligheter. Arbeidsplasser og naturressursene har vært fundamentet for samfunn siden den første sivilisasjonen utviklet seg rundt elvene Tigris og Eufrat i oldtiden. Fjerner du arbeid, rakner alt. Derfor er det ikke bare å stoppe olje- og gassnæringen.

Petroleumsnæringen i Norge er ikke en del av problemet, men en del av løsningen. Derfor blir jeg trist og irritert når folk som aldri har satt sine ben i Hammerfest, bare vil avvikle næringen. Mine venner som går i kjeledress, blir sett ned på. Vi bør i stedet se opp til dem. La oss gi dem politikk slik at de kan bruke kunnskapen sin til å ta Norge gjennom det grønne skiftet. Som Jonas Gahr Støre har sagt det: «Vi skal leve av å redde klimaet.»

På Melkøya utenfor Hammerfest produserer man verdens reneste gass. Rensing av gass gjennom karbonfangst og lagring har gjort Snøhvit-anlegget verdensledende på grønn teknologi. Vi skal stille krav og utvikle ny grønn teknologi for næringen. Vi må stille oss spørsmålet: Hvem skal produsere gassen? Er det ikke bedre at ren gass produseres på Melkøya utenfor Hammerfest, enn at gassen produseres i andre stater med langt færre krav til utslipp og grønn teknologi? Selv har jeg mer enn én gang fått erfare hvor viktig velferd for alle er.

I 2005 var jeg 13 år og klar for å begynne på ungdomsskolen. Guttene i klassen min tenkte på jenter, de gledet seg til ungdomstida, og hormonene kriblet i kroppen. Mine tanker var helt andre steder. Livet i Finnmark var ganske kjipt. Ikke fordi Finnmark var kjipt, men fordi pappaen min var innlagt på Åsgård psykiatriske sykehus i Tromsø. Han hadde forsøkt å ta livet sitt. Mens vårt liv er fylt med farge og nyanser, var livet til pappa svart hvitt. Det var noe han mangla; noe som ikke gjorde ham hel.

I 2011 ble jeg hardt skadet på Utøya. Først ble jeg innlagt på Ringerike sykehus, og deretter ble jeg overført til Universitetssykehuset i Nord-Norge. Etterpå var det rehabilitering på Sunnaas sykehus. Overalt har velferdssamfunnet stilt opp for meg – totalt over 30 operasjoner betalt av fellesskapet. Aldri har jeg måtte tenke på at det skal gå ut over lommeboka mi.

I liggedøgn etter 22. juli har jeg kosta 2,2 millioner kroner. Hvis vi forutsetter at hver femte krone er fra petroleumsvirksomhet, utgjør fellesskapets midler av petroleumsvirksomhet 440 000 kroner av mine liggedøgn. Om de pengene plutselig skulle forsvunnet, ville det fått konsekvenser.

Derfor er det viktig at vi fortsatt leter etter og utvinner olje og gass i Barentshavet. Det er viktig for vår felles velferd, men også for infrastrukturen. Én ting er å bidra med renere energi til Europa. En annen er at vi fortsatt trenger asfalt og produkter som inneholder olje. De som sier at vi skal slutte å lete, må også peke på hvor vi skal kutte. Det er den harde realiteten. Det er ikke helt sikkert at jeg kunne fått verdens beste behandling, av dyktige leger og sykepleiere, helt gratis, dersom vi stoppa eller hadde satt en sluttdato for norsk olje- og gassvirksomhet.

Velferd og velstand er ikke alltid nok. En maidag i 2016 greide pappa til slutt å avslutte livet. I jula før han døde, sa han til meg at jeg måtte forberede meg på at han en dag ikke kom til å være der mer: «Jeg er så lei av å krangle med meg selv.» Noe av det siste pappa rakk å gjøre, var å stå offentlig frem som same. Han skaffet seg kofta og ble samepolitiker for Arbeiderpartiet. Jeg har mange ganger tenkt på om identitetsfornektelsen var med på å gjøre det vanskelig for ham.

Mens man snakker om at Norge vokste fram som et flerkulturelt samfunn fra 70-årene, da de første pakistanerne kom til landet, har Finnmark alltid vært flerkulturelt med tre stammers møte: det norske, det finske og det samiske. Legg også til et utstrakt handelssamarbeid med vår store nabo i øst, Russland. Min hjemby Hammerfest hadde løkkupler før nazistene ødela dem.

Byen og distriktet er gjensidig avhengig av hverandre. Det gamle slagordet «By og land, hand i hand» er viktigere enn noen gang. Sosialdemokratiet har ideologien til å løfte oss begge.

Historien om Finnmark handler å bli brent helt ned – for så å bli gjenoppbygd. Bli fratatt røtter, for så å ta dem tilbake. Mot alle odds reise seg igjen, i fellesskap, sammen. Å bite tennene sammen, selv om livet av og til oppleves som mørkere enn mørketida – for etterpå å si når stormen har løyet: «Vi sto han av.»

Min bestemor fikk et langt liv. Hun ble til det siste tatt vare på ved sykehjemmet i Lakselv. Livet til sønnen hennes, min pappa, ble kort. Alle fikk vi oppleve samfunnskontrakten til sosialdemokratiet.