Kronikken 1. februar; "Når fiskeriene avfolker kysten" av Arnt Ryvold, dreier seg om det han kaller en "varsla forvandling av kysten". Covid 19 har gjort det tydelig at det nedsettende begrepet "kaislusk" har gjort sin virkning. For svært mange kystnære nordmenn var – og er – kaiarbeid lavt nede på rangstigen. Et arbeid stadig færre vil ha. Men arbeidshungrige litauere som strømmer til landet i skreifiskesesongen vet selvsagt ikke noe om dette. Og de bryr seg neppe. Litauere og andre fremmedarbeidere har vært vanlig og nødvendig i fiskeriene – og etter hvert også i industri og landbruk – i alle fall siden hanseatene styre Norges fiskehandel. Og Ryvold burde vite bedre enn å antyde at dagens «litauere» er underbetalt. De jobber på tariffbestemt lønn. På nøyaktig samme vilkår som nordmenn.

Det er selvfølgelig en liten sjanse for at jeg har misforstått, men kronikken fremstår som en romantisk hyllest til det som en gang var. En lengsel tilbake til "alders tids bosetting" hvor det var "folk og fartøy" i alle grender. Og "en befolkning helsysselsatt på naturressurser og egne muskler".

Borte er minnene om et umenneskelige og livsforkortene slit i disse nå stort sett folketomme småbygdene. Om knugende fattigdom og åndelig armod som ofte ga menneskene følelsen av mindreverd og underlegenhet. Om slarvet og «bygdedyret» som kunne ligge som en svøpe over små samfunn og trykke menneskene ned. Om en kamp på liv og død med naturkreftene, og hvor livet ikke sjelden måtte gi tapt, noen ganger rett utenfor egen stuedør. Om alle barna langs hele kysten som satt i fjæra og så utover havet og lengtet etter en pappa som de, på barns vis, bare kunne håpe på kom hjem. Selv var jeg en av dem. Men jeg var heldig. I motsetning til så altfor mange andre, kom min pappa alltid hjem.

Takket være en fenomenal økonomisk og teknologisk utvikling, er dagens båter betydelig sikrere, og de er utstyrt med navigasjons- og sikkerhetsutstyr som min pappa ikke engang kunne drømme om. Og antall fiskere er betydelig færre.

Denne «varsla forvandling av kysten» startet ikke med Røkkes raid som Ryvold kan gi inntrykk av. Den startet for alvor da Einar Gerhardsen på Arbeiderpartiets landsmøte høsten 1945 lanserte sin visjon for det nye Norge: Norge skulle endres fra en nasjon dominert av landbruk og fiske til en moderne industrinasjon. I regjeringserklæringen senere samme høst kom det til å lyde: (det er Arbeiderpartiets syn) "at en høyutviklet industri er av avgjørende betydning for det norske folks levestandard", referert fra Rune Slagstads storverk De nasjonale strateger.

Norge skulle moderniseres og fattigdommen bekjempes ved å bygge en moderne og rasjonell industri, alt basert på det fremste av vitenskapelig basert kunnskap. "Stort var godt: store industribedrifter, store fiskebåter og store gårdsbruk". Og den nødvendige arbeidskraften skulle hentes gjennom en sterk rasjonalisering av jordbruk og fiske.

Arbeiderparties etterkrigsvisjon om fremtidens Norge var en tydelig visjon som folket trodde på og som samlet store deler av Norges befolkning. Og det var en visjon som AP-ledelsen i tiårene etter krigen konsekvent og pragmatisk holdt seg til, og som var førende for alt AP-ledelsen gjorde. Arbeiderpartiets ledelse hadde, da som nå, god kunnskap om det samfunnet de levde i. I tillegg kunne de enkelt kommunisere en klar visjon om hvordan det fremtidige Norge skulle se ut. Og de hadde den viljen og gjennomføringskraften som skulle til for å skape det nye samfunnet. Og Arbeiderpartiet samarbeidet gjerne over alle partigrenser. Under Gerhardsens motto: "Det er resultatet som teller"!

Et godt eksempel på AP-ledelsens konsekvente, ofte hardhendte og pragmatiske gjennomføring av det daværende Arbeiderpartiets visjon, er den såkalte trålerloven av 1951. Her stemte mesteparten av Arbeiderpartiets gruppe på Stortinget mot sin egen regjering, deriblant samtlige representanter fra Nord-Norge. "Industrimodernistene hadde fått den trålerlov de ønsket seg".

Etter en slik hardhendt gjennomføring burde det forventes at velgerne – spesielt i distriktene i Nord-Norge – straffet Arbeiderpartiet gjennom å vende partiet ryggen. Men det ble langt fra noe politiske selvmord. Valgresultatet fra Stortingsvalget i 1953 i alle valgkretsene fra rundt Brønnøysund og nord- og østover til Sør-Varanger, viser en gjennomsnittlig oppslutning pr. valgkrets på hele 55%, basert på tall fra SSB. En liten økning fra valget i 1949!

Like interessant er det «ideologiske kompromiss» som ble inngått mellom Arbeiderpartiet og Høyre i 1953. En fusjon av de sosialistiske og borgerlige verdier, "samling om velferdsstat og velferdskapitalisme som det nye prosjektet". Dette forliket institusjonaliserte den blandingsøkonomien som over lang tid har vært Norges vellykkede varemerke.

Slagstads De nasjonale strateger peker på akkurat dette prosjektet som ett av de karakteristiske trekkene ved arbeiderpartistaten. Det tosporede maktsystem: Arbeiderpartiet kunne dominere i den offentlige sfære, de borgerlige i den private. Næringslivets menn var, med Jens Arup Seips formulering, "til sin overraskelse kommet i paradis" - og, hadde Seip lagt til, "for en relativt billig penge". "Det systembestemmende element var kapitalistisk, men modifisert av andre verdier, og der de politisk dominerende var sosialister, men innfelt i et modifiserende institusjonelt arrangement".

Og visjonen ble oppfylt. Fattigdommen forsvant sakte, men sikkert. Norge ble et moderne industrisamfunn allerede før oljen gjorde sitt inntog. Prisen var nedlagte gardsbruk, et delvis forlatt kystsamfunn og delvis forlatte fjellbygder. Dit lengter nå mange tilbake. Og den store politiske taperen er Arbeiderpartiet, som i dag står både uten en samlende visjon og et samlende lederskap. Et Arbeiderparti som få av oss kjenner igjen.

I stedet er arenaen i stor grad overtatt av nasjonalkonservative, populistiske demagoger som spiller på folks romantiske lengsler etter en tid som aldri kommer tilbake.

Jeg mistenker ikke Ryvold for å tilhøre demagogene, men fortidsdrømmene hans hjelper oss ikke akkurat til å ha en realitetsbasert diskusjon om verken fiskerier, fraflytting eller fremtidens Nord-Norge