Gå til sidens hovedinnhold

Ryvold fortsetter drømmeriene

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Først vil jeg gi Arnt Ryvold rett i et par ting: Ja, vi har tydeligvis en forskjellig holdning til den fortid vi begge har arvet. Og ja, det var også gode sider ved kystbygda den gang. Men for meg overskygget den allestedsnærværende fattigdommen det meste.

Ryvolds aner tilhørte tydeligvis de mer velstående bland fiskerbondebefolkningen. Han nevner både vannrør og høystål. I mine tidlige barndomsår hadde vi ikke vannrør, og høystålet var for lite til å leke i. Min mor, og etter hvert også jeg, bar vann fra bekken noen hundre meter borte. Ikke sjelden gjennom dyp snø. Til en ku, tre sauer og fem høns. Pluss til klesvask, husvask og matlaging. Og bygdedyret hakket ofte på de aller fattigste, eller på de som på annen måte stakk seg ut. Både fattigdommen og bygdedyret fulgte med da vi, etter noen år, flyttet til et noe mer sentralt sted.

Ryvold tillegger meg den feilaktige oppfatning at jeg syns kystfiskeriene er lite viktig. Det syns jeg ikke. Det ville være å fornekte hele min bakgrunn. Jeg syns det er fantastisk at også kystfiskerne i stor grad er kvitt det tyngste slitet, og at de ikke sjelden tjener en årslønn som overgår selveste statsministeren. Det gleder meg stort at fattigdommen blant fiskere definitivt for lengst er over!

Hele poenget med mitt innlegg var å dokumentere at forandringen av kysten ikke startet med Røkkes raid. Røkkes raid var et ledd i en kjede. Og en av flere andre mulige konsekvenser av Arbeiderpartiets visjon og handlemåter i tiårene etter krigen. Etterkrigstidens Arbeiderparti forfulgte konsekvent ett mål: Bli kvitt fattigdommen! Og de hadde en overveldende støtte fra hele Norge, og spesielt fra folk i Nord-Norge. At kystsamfunn og fjellgårder måtte forsvinne, var i denne sammenhengen en nødvendig og bevisst handling. Det kan vi både like eller la være å like. Og det var heller ikke et særnorsk fenomen. Det skjedde, for første gang i historien, over hele den vestlige verden – i alle land hvor samfunnene ble modernisert.

Arven fra Covid kan i beste fall bidra til at flere kan arbeide fra hjemmekontor, og derfor bosette seg stort sett hvor de vil. Men storsamfunnet vil neppe ha økonomisk ryggrad til å tilby alle tjenestene i dagens velferdssamfunn uavkortet til alle småsamfunn. Å innbille folk at det vil være mulig er etter min oppfatning et folkebedrag.

Ryvolds ønsker seg statlig bidrag til nedlagte småbygder for grønnsakdyrkning, planteproduksjon og noen sauer attåt, gjerne i kombinasjon med hjemmekontor. Dette synliggjør klart hans virkelighetsfjerne drømmerier. Du kan vanskelig drive et fulltids hjemmekontor parallelt med et landbruk som også tar mesteparten av din tid.

Noen vil kanskje være villig til å la lønna fra hjemmekontoret subsidiere noen landbruksaktiviteter. Men ikke mange av oss vil være villig til å prioritere felleskapets midler for å tilfredsstille samfunnsromantikere.

Da gjenstår det bare å takke Ryvold for debatten.

Kommentarer til denne saken