Stoltenberg kunne, teoretisk sett, forespurt Finansdepartementet om å holde sentralbanksjefstillinga tilgjengelig ved å utvide Ida Wolden Baches vikariat.

Det ville splittet både opinionen i Norge og ikke minst ført til steile fronter i stortingssalen.

Finansdepartementet ville måttet løse opp en kinkig knute, i en tid da Norge har en krevende økonomisk kabal å legge.

Argumentene om vennetjenester og maktspill som vi har sett i hele vinter, hadde fått fornyet bensin på bålet. Det hadde kostet, i form av synkende tillit til politikere. Det har vi har dårlig råd til i en pågående krise.

I tillegg ville en vikarstilling gjort autoriteten til Ida Wolden Bache svakere, i en tid da sjefen for Norges Bank vil få en stor oppgave med å balansere norsk økonomi.

Det er åpenbart viktig med stødig ledelse for den norske pengepolitikken. Og Wolden Bache har tross alt både utmerket formell kompetanse og omfattende erfaring med å jobbe frem bærekraftig pengepolitikk som visesentralbanksjef.

Stødig ledelse betyr ikke at man vinner popularitetskonkurranser. Sentralbanksjefen vil stå i en tøff offentlighet, og vil måtte ta valg som kan svi i lommeboka for folk. Alt tyder på at Wolden Bache er godt skodd til å ta den rollen.

Også Jens Stoltenberg går en ekstremt krevende jobb i møte. Det er åpenbart at det er akutt bruk for hans geopolitiske kompetanse der han nå er.

Han har vært en viktig brikke i Natos samhold i en historisk tid for Europa og verden. I tillegg er det uten tvil viktig i denne akutte situasjonen at sjefen for Nato ikke oppfattes å ha bindinger utenfor organisasjonen.

Det at Stoltenberg og Wolden Bache blir ved sine nåværende poster gir en betryggende kontinuitet, både utenfor og innenfor Norges grenser.

Jens Stoltenberg står overfor en formidabel oppgave som Natosjef. Og det er all grunn å ønske ham lykke til på vegne av oss alle.

Og det er all grunn til å ønske Ida Wolden Bache lykke til også. Og gratulere med fast stilling som sentralbanksjef.

Det vil bli tøffe tak i fremtiden for begge.