Dramaet rundt det store russiske styrkeoppbudet ved grensa til Ukraina har skapt store bekymringer i det internasjonale samfunnet. Vi er vitne til en oppadstigende spiral av aggressiv retorikk. Russland spiller et høyt spill i tautrekkingene om Ukrainas framtid. Faren for krig øker, og mange spør seg om polariseringa mellom Russland og Vesten kan slå inn også i våre grenseområder i nord, som til nå har vært en relativt avspent del av Europa.

Det er særlig to faktorer som underbygger en frykt for at de økende spenningene mellom Russland og Vesten kan få betydning for forholdet mellom Norge og Russland. Det ene er at Norge som Nato-land vil bli trukket inn direkte ved en storkrig, og det andre er en mer langvarig utvikling der Russland i seg sjøl gjennom det siste tiåret framstår som en mer uforutsigbar og ustabil nabo enn tidligere.

Tilstramminger i Russland

Grunnlovsendringene i Russland i 2020 konsentrerte makta ytterligere hos president Putin, som nå i praksis kan bli sittende til 2036. Samtidig synker presidenten på meningsmålinger parallelt med at den russiske økonomien går nedover, særlig gjennom de siste to årene, mens priser på mat og forbruksvarer øker. Myndighetene har det siste tiåret strammet grepet om russisk offentlighet ved å monopolisere media og utforme nye og bredt formulerte lover som begrenser hva russiske borgere kan si og gjøre. Lovene bidrar til selvsensur fordi folk frykter at de skal brukes vilkårlig. Kreml har også planer om et eget Runet, en statskontrollert versjon av internett for Russland. Det er et økende politisk gap mellom det aldrende lederskapet i Kreml og en generasjon av unge voksne russere som er født etter Sovjetunionens oppløsning. Mange av disse har andre ønsker for hjemlandet og for egen framtid enn den autoritære utviklinga de opplever nå. Fredsprisvinner Dmitrij Muratov pekte i sin nobeltale i desember på at Russland opplever en hjerneflukt som kan sammenlignes med situasjonen i Sovjetunionen for hundre år siden. Det er altså grunn til bekymring over utviklinga i Russland.

De økte spenningene mellom Russland og Vesten reiser to spørsmål sett fra Norge: Det ene er om det er ønskelig fra norsk side å føre en politikk for fortsatt å holde en stabil relasjon til Russland som nabo i nord, på tross av Russlands aggresjon mot Ukraina. Det andre er hvordan Norge kan forholde seg til den ideologiske utviklinga i det russiske lederskapet og tilstrammingene i russisk innenrikspolitikk. Vi vil konsentrere oss om det første, og bare kort kommentere nordområdedimensjonen ved det andre: Barentssamarbeidet har gjennom tre tiår utgjort en raust finansiert ramme for mellomfolkelig kontakt og møteplasser mellom russere og nordmenn i nord. Et slikt samarbeid forutsetter imidlertid fungerende sivilsamfunn på begge sider av grensa. Utviklinga i Russland gir grunn til å stille spørsmål ved Barentssamarbeidets legitimitet, slik det er organisert i dag.

Kald krigs-erfaringer

For å diskutere det første spørsmålet er det fruktbart å se hvilke erfaringer Norge har hatt i en epoke som har mange likhetstrekk med dagens situasjon: Den kalde krigen. Ei slik historisk basert drøfting ligger til grunn for Sven Holtsmarks innlegg i Nordnorsk debatt 21. januar, der konklusjonen ligger i overskrifta «Norges forhold til Russland må ha større vekt på avskrekking». Vi vil argumentere for at ei slik historisk drøfting heller tilsier den motsatte konklusjonen. Dette forutsetter at man skiller mellom Russland som ideologisk system på den ene siden, og landets utenrikspolitikk og statsinteresser på den andre siden.

Forskjellen på vår vurdering og Holtsmarks ligger ikke i en annen analyse av hva som lå til grunn for norsk politikk under den kalde krigen. Tvert imot, vi slutter oss til denne. Holtsmark viser hvordan norske myndigheter under den kalde krigen på den ene sida ønsket å ha vestlige garantier for sin sikkerhet, gjennom Nato, og på den andre sida ønsket å ha et mest mulig avspent forhold til den mektige naboen i øst, Sovjetunionen. Dette skulle særlig sikres gjennom de såkalte «sjølpålagte restriksjonene» på det norske natomedlemskapet. Viktigst av disse var baseerklæringa av 1949, uttalt før Norge sluttet seg til Atlanterhavspakta og seinere bekreftet flere ganger, som gikk ut på at Norge ikke skulle ha fremmede baser på norsk jord i fredstid. Det er dette som ligger i begrepsparet «avskrekking» (USAs atomvåpenparaply) og «beroligelse» (lavspenningspolitikken i nord), begreper som ble utviklet av seinere forsvarsminister Johan Jørgen Holst alt midt på 1960-tallet.

Grunnlaget for denne kombinasjonen av å sikre seg stormaktsgarantier gjennom Nato og føre en lavspenningspolitikk i nord lå i Norge sin utsatte geopolitiske plassering, med grense til supermakta Sovjetunionen. Det var også en annen faktor, som var til stede helt fra den første tida i Nato: Hensynet til Finland. Finland ble i 1948 tvunget til å inngå en vennskapsavtale med Sovjetunionen som åpnet for betydelig press dersom det ble etablert amerikanske baser og et sterkt Nato-nærvær mot den sovjetiske grensa i nord. Den norske lavspenningspolitikken bidro til å skape en «nordisk balanse», som ga økende frirom for finsk politikk.

Kritisk dialog

Etter Stalins død i 1953 ble det åpninger for et visst samarbeid med Sovjetunionen, og det innledet den tilnærminga til Sovjetunionen som kom til å vare til den kalde krigen opphørte ved inngangen til 1990-talet, en tilnærming som vår kollega Stian Bones har kalt en strategi for «kritisk dialog». Det var ei linje som innebar at man gjorde et skille mellom vurderinga av det sovjetiske systemet, som ble oppfattet som et partidiktatur, og Sovjetunionens utenrikspolitikk, som også sprang ut av statsinteresser og sikkerhetspolitikk, ikke bare sovjetisk ideologi. Slik kunne Norge og Sovjetunionen etablere en felles forvaltning av fiskeressursene etter innføringa av 200 mils økonomiske sone i 1977, på et tidspunkt da spenningsnivået internasjonalt begynte å stige kraftig.

Hvilken relevans har så disse historiske erfaringene i vurderingene av hvordan Ukraina-krisa skal slå ut for norsk sikkerhetspolitikk overfor Russland i dag? Holtsmark ser ut til å mene at den samme logikken som lå til grunn for norsk politikk under den kalde krigen også er gyldig i dag, bare med den forskjellen at vekta skal flyttes mer over mot avskrekking i dagens situasjon, med et Russland som opptrer så aggressivt overfor et naboland. Det ligger imidlertid en betydelig forskjell i vurderinga av Sovjetunionen som stat i forhold til Russland som stat i dette. Den norske lavspenningspolitikken under den kalde krigen var basert på at Sovjetunionen ikke var grunnleggende ekspansjonistisk, men primært drevet av sikkerhetspolitiske vurderinger og ønske om å bevare det interne systemet.

Og da er vi tilbake til Russlands politikk overfor Ukraina. Er Putins politikk av samme type som Hitlers ekspansjonisme på slutten av 1930-tallet? I så fall må det være feil å føre en såkalt «appeasementpolitikk», av den typen den britiske statsministeren Chamberlain sto for da han inngikk Münchenforliket med Hitler høsten 1938. Det ble bare en plattform for ytterlige ekspansjon. Og denne jamføringa har da også blitt brukt i dagens debatt. Eller er det slik at Putins politikk er drevet av det han ser som vitale sikkerhetsinteresser, basert på historiske erfaringer av innsirkling? I så fall vil det være svært risikabelt å møte dette med en eskaleringspolitikk. Mange heller i dag mot å se Russland under Putin som upredikerbar og irrasjonell, men det er også mulig å se en konsistens i Putins politikk helt siden hans tale i 2007 da han blinket ut Nato-medlemskap for Georgia og Ukraina som den røde linja Russland ikke kunne akseptere skulle bli passert, etter Nato-utvidelsene som kom etter Sovjetunionens fall i 1991.

Tid for besinnelse

Disse ulike oppfatningene av de russiske motivene deler hele Europa: Land som Frankrike og Tyskland heller mot å unngå eskalering og prøver å finne kompromissløsninger som både Ukraina og Russland kan leve med, mens land som Storbritannia og USA i større grad legger opp til å sette hardt mot hardt. I argumentasjonen for en hard konfrontasjonspolitikk blir det gjerne vist til Ukrainas rett til selv å bestemme sin politikk. Og det er et viktig prinsipp. Men en sjølstendig stat må også finne pragmatiske ordninger som sikrer en god balanse som virker beroligende på en nabomakt som føler seg innsirklet og presset, slik de nordiske landa gjorde under den kalde krigen. Vestlig politikk må ikke stimulere de kreftene i Ukraina som motvirker slike pragmatiske ordninger, slik det for eksempel er foreslått i Minsk 2-avtalen.

Det er i tråd med norske sikkerhetspolitiske tradisjoner når dagens forsvarsminister, Odd Roger Enoksen, uttaler «det er et langsiktig mål å opprettholde dialog, partnerskap og et best mulig samarbeid med Russland» samtidig som det blir arbeidet for å finne løsninger på konflikten i Ukraina. Det er også i tråd med norsk sikkerhetspolitisk tradisjon når tidligere norske statsledere som Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland, samt tidligere diplomater til Russland som Øyvind Nordsletten og Leidulv Namtvedt har understreket så sterkt at vi ikke kan neglisjere hvordan verden ser ut fra Moskva. Det er en farlig tendens i dagens norske sikkerhetspolitiske debatt til å plassere alle de som har dette utgangspunktet som Putin-apologeter; et ønske om å forstå for å finne løsninger blir betegnet som forsøk på å unnskylde Russlands politikk. Dette bidrar bare til å skape fastfrosne fronter, slik som det i enda større målestokk skjer i Ukraina og Russland. Det er tid for besinnelse.