Det skulle en brutal og meningsløs krig i Ukraina til før norsk offentlighet begynte å bli opptatt av forskjellen på betegnelsene «sovjetiske» eller «russiske» krigsfanger, det vil si de krigsfangene tyskerne sendte på tvangsarbeid til Norge under andre verdenskrig. I norsk litteratur og på folkemunne er det i hovedsak betegnelsen «russefanger» eller «russiske krigsfanger» som blir og er blitt brukt. Til tross for at ulike nasjonaliteter var representert, ble de likevel av nordmenn betraktet som en enhetlig gruppe.

Om lag halvparten av de som ble hjemsendt fra Norge i 1945 var av stor-russisk nasjonalitet, men også ukrainere, hviterussere, georgiere, tatarer og andre mindre nasjonaliteter var representert blant krigsfangene. Denne uken rettes søkelyset på minnet om de sovjetiske falne krigsfanger og soldater på norsk jord i krigsårene. Men utstillinger med russiske samarbeidspartnere avlyses og minneseremonier skal gjennomføres uten russisk deltakelse.

Veteranene etter slaget om Kursk i 1943 ble i etterkrigsårene sett på som vinnere. De gikk ikke gjennom krigen som krigsfanger eller som domfelte fra en straffebataljon. Disse veteranenes styrke har vært at de betraktes som helter, og offentligheten har hatt stor interesse av å høre deres fortellinger om skyttergraver, snikskyttere og skader, skriver Catherine Merridale i boken Ivan`s War.

Men ingen av dem seilte gjennom krigen uskadet. Russland er ikke det eneste landet som har betalt en høy pris for Hitlers krig. Ifølge Merridale fortsetter det å ha betydning for folket i Ukraina at nettopp de var den nasjonale gruppen som bar det største antallet sivile tap på sovjetisk side. I Hviterussland mistet enkelte byer en fjerdedel av befolkningen.

I disse tidligere sovjetiske nasjonale republikkene er minnet knyttet til de mange døde fortsatt viktig. Det er et bittert og personlig minne for de millionene som overlevde nazistenes brutalitet, og markeringen av ofrene er en sentral del av den offentlige, kollektive hukommelsen.

Historien er litt annerledes for russerne. Krigen var hovedsakelig Sovjetunionens krig, og en skiftende politisk kontekst har påvirket måten krigen er erindret på og presentert i dagens Russland. Det er fortsatt mye motstand i Russland mot nytolkninger av krigen. Den russiske regjeringen har interesse av å bevare et positivt bilde av krigen som sin seier over nazismen, som fortsatt er den største bragden det moderne Russland kan skilte med. Offisielle sovjetiske beretninger sier ingenting om soldatenes traumer, nerver på slagmarken eller depresjon i ettertid.

Etter Sovjetunionens fall ble det igjen tillatt med religiøse metaforer tilknyttet minnet om andre verdenskrig, og dette var statlig støttet. Det beste eksempelet her er seiersfesten ved 50-arsjubileet med markeringen av det lenge planlagte Sentralmuseet for den store fedrelandskrigen, som ble åpnet den 9. mai 1995 i Moskva.

De enorme sovjetiske tapene under krigen ble fremstilt som et spesifikt offer i et eget minnekapell, oppkalt etter den militære skytshelgen St. George. Museet og kirken er dedisert til de falne. Det sekulære ved det statlige og det hellige ved Den russisk-ortodokse kirken ble satt i sammenheng og ble ansett for å være uatskillelige frelsere av landet. Minnehallen i underetasjen på museet er laget for å hedre minnet om 26 millioner døde eller savnede sovjetiske statsborgere. I midten av hallen er det plassert en hvit skulptur, «Sorg», som viser en kvinne som sørger over en død soldat. Hun skal representere alle mødre, koner, søstre og døtre som sørger over alle falne under krigen. På begge sider av hallen er det satt opp glassmontere med minnebøker fra ulike regioner i det tidligere Sovjetunionen. Navnene på millioner som omkom eller var savnet i kamp i løpet av krigsårene, er registrert i bøkene.

Samme museum åpnet en ny utstilling, «Ordinary Nazism», den 19. april i år. Koblingen mellom Sovjetunionens kamp under andre verdenskrig og dagens krig mot Ukraina er sterk kost. Den nye utstillingen er dedikert historien om fremveksten og utviklingen av den ukrainske versjonen av nazismen fra starten til i dag. Mer enn 200 gjenstander skal ifølge museet vise grusomhetene til ukrainske nasjonalister under andre verdenskrig, samt moderne nynazisters masseforbrytelser og terror mot innbyggerne i Ukraina i 2014-2022.

Det vises til at en sentral del av utstillingen er en gripende installasjon dedikert til de døde barna i Donbass. Utstillingen viser en barnehuske med bamser plassert rundt den og på veggen ovenfor vises parader med ukrainske nazister fra andre verdenskrig. På museets nettside er det også publisert en appell fra andre museer der det fremheves at nazismen er tilbake på ukrainsk jord og at man er overbevist om at alle nynazistiske forbrytelser vil bli etterforsket og straffet. En slik utstilling på samme sted som minnet om de falne og savnede fra andre verdenskrig er et kynisk svik mot deres minne og et desperat forsøk på å legitimere en brutal krig mot Ukraina som åpenbart er rettet mot sivile mål.

I år er det 77 år siden tyskerne ble beseiret, og flere medier viser til at Putin trenger en form for «seier» innen markeringen av seiersdagen den 9. mai. Det må betraktes som et minnekollaps om man skal feire angrepene på sivile i Ukraina og en brutal krigføring i byer som har ført til tusenvis av døde og millioner på flukt. En såkalt «seier» blir grotesk på bakgrunn av rapporter om massegraver i Butsja og Mariupol, mødre som leter etter sine sønner og døtre i ruinhaugene i ukrainske byer og vettskremte bestemødre på desperat jakt etter mat mens flyalarmen uler. Vil russiske gater fylles av barn, militære og gjenlevende veteraner for å markere det som er en av årets viktigste dager for mange russere?