Nordlys hevder på lederplass at det vil være galt av regjeringen å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika til egen bruk. Dessverre har ikke Nordlys forstått regjeringens begrunnelse, ei heller hva avkriminalisering innebærer. «Forbudet mot narkotika bør fremdeles være hovedretningen», skriver de. Det er en merkelig bemerkning, i all den tid regjeringens forslag nettopp er et fortsatt forbud.

Regjeringens forslag er basert på utredningen til rusreformutvalget og vil medføre at mindre narkotikaforbrytelser ikke skal møtes med strafferettslige sanksjoner, men med oppmøteplikt ved en kommunal rådgivningsenhet og et tilbud om hjelp etter individuell vurdering. Manglende oppmøte skal møtes med et gebyr (en sivilrettslig sanksjon), som Nordlys feilaktig betegner som en «bot» (en strafferettslig sanksjon).

Regjeringens forslag om avkriminalisering er i tråd med anbefalinger fra Verdens helseorganisasjoner, Global Commission on Drug Policy, The Lancet Commission on Drug Policy og en rekke FN-organer, inkludert FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs toppledergruppe.

Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å motvirke og fordømme uønskede handlinger. Det er et tilsiktet onde som i enhver moden rettsstat krever en solid begrunnelse. Siden straff ikke har vist seg å ha preventiv effekt på narkotikabruk i samfunnet, men til gjengjeld en rekke negative effekter, mangler man en slik begrunnelse. Rusreformutvalget har også nøye gjennomgått forskningen på effektene av avkriminalisering og ikke funnet empirisk belegg for å anta at det vil føre til økt bruk. Nordlys overser sin egen feilaktige antagelse om straffens preventive effekt og tar feil når de påstår at reformen «legger til grunn» at avkriminalisering ikke fører til økt bruk.

Som helsepersonell er det bekymringsverdig å se debattinnlegg preget av udokumenterte forestillinger om straffens fortreffelighet og en nærmest bagatellisering av dens skadelige virkninger. Som også en nylig spørreundersøkelse tyder på, øker straff terskelen for å søke hjelp, inkludert i akuttsituasjoner. Straff leder også til stigmatisering og utenforskap for de sårbare, og er ikke sjelden en av de medvirkende årsakene til at rusmiddelbruken forverres og ens utsikter til rehabilitering forverres. I en metodisk sterk tvillingstudie fra Storbritannia medførte kontakt med rettsapparatet til økt risiko for videre kriminell adferd.

Nordlys mener riktignok at «tunge rusavhengige» bør slippe straff, men at loven bør operere med et skille mellom rusavhengige og rekreasjonsbrukere. Hvorfor straff skal virke for noen, men ikke andre, gis ingen begrunnelse. Og som Riksadvokaten påpeker i sitt høringssvar, kan strafferetten vanskelig operere med en straffetrussel for noen, men ikke alle, for samme type handling. Hvordan Nordlys sitt forslag skal ivareta det strafferettslige likebehandlingsprinsippet er ikke godt å si, men det skal vanskelig sies at rekreasjonsbrukere er mer straffverdig enn «tunge rusavhengige».

Regjeringens forslag er et viktig steg vekk fra den ukritiske bruken av anmeldelser, bøter og et rulleblad som begrenser studie- og jobbmuligheter, og et steg mot en rettferdig og helsefokusert tilnærming til ulovlig rusmiddelbruk i et samfunn.