Gå til sidens hovedinnhold

Rusreformen – en utstrakt hånd

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Du tenker kanskje at dette er noe som ikke angår deg. Men rusproblemer kan oppstå i alle familier. Vi har opplevd det i vår familie. Min lillebror John, som døde i fjor høst, døyvet sin smerte gjennom flere år ved å bruke narkotiske stoffer. I mine øyne var han ingen kriminell, men i lovens øyne var han i perioder av livet sitt nettopp det. Og det er dette som rusreformen handler om. Myndighetene ønsker at personer som er i besittelse av mindre navngitte mengder narkotiske stoffer ikke skal anmeldes, straffes med bøter eller fengsel, men i stedet bli gjenstand for myndighetenes oppmerksomhet, hjelp og støtte.

Ansatte i politiet har uttalt at rusreformen vil frata dem verktøy i møte med narkomane i samfunnet, og innskrenke politiets mulighetsrom for etterforskning, straff og oppfølging. Slik jeg forstår det har Riksadvokaten her stilt spørsmål vedrørende politiets nåværende praksis på området.

Enkelte politiske partier har uttalt at forslaget til rusreform, som nå er til behandling i Stortinget, vil være et gedigent og uansvarlig eksperiment i samfunnet. Men jeg spør: Er ikke den eksisterende utøvelse av ruspolitikken i Norge et gedigent og uansvarlig eksperiment? Norge har årlig mer enn 250 overdosedødsfall. Dette tilsvarer 10 skoleklasser. Det er ingen grunn til å juble over å befinne seg i det øvre sjikt i Europa på denne statistikken. Til tross for at det i flere år har eksistert en strategi for å redusere antall overdoser i Norge, har dette tallet likevel ikke gått ned de siste årene. Med andre ord, den eksisterende strategien virker ikke slik den var tenkt.

Bak alle disse overdosedødsfallene er det noen som har mistet et kjært familiemedlem, foreldre som har mistet en sønn eller datter, søsken som har mistet en bror eller søster. Dette er ikke bare statistikk, men personlige tragedier som rammet akkurat dem det gjaldt.

Jeg har sett avisinnlegg som hevder at besittelse av narkotika ikke kan og ikke bør gå upåaktet hen, men må straffes. Vi som aldri har prøvd narkotika kunne kanskje bare lent oss tilbake og vært enig i det. Her skal helseminister Bent Høie ha skryt for at han i 2016 snudde i synet på hvordan man skal reagere overfor dem som bruker narkotiske stoffer. De trenger hjelp, ikke straff.

Mange overdosedødsfall kunne vært unngått dersom ambulanse hadde blitt tilkalt tidligere. Men mange vegrer seg for å tilkalle hjelp i frykt for å bli tatt av politiet for besittelse av narkotika.

Reformen påpeker imidlertid at det fremdeles ikke skal være lov å bruke narkotika i Norge. Et hovedmål er at fokus skal rettes mot hjelp og støtte for dem det gjelder. Det betyr at utøvende/ansvarlig myndighet skal overføres fra Justis- og beredskapsdepartementet til Helse- og omsorgsdepartementet.

Jeg ber om at det ikke må gå politisk teaterspill i denne saken. Nå har vi en mulighet for å gi en utstrakt og hjelpende hånd til dem det gjelder, og her må vi være åpen for en ny praksis.

Andre land har prøvd dette før oss, og med hell fått resultater det er verdt å merke seg. Portugal er ett eksempel. Vi trenger ikke å gjøre akkurat det Portugal har gjort, men vi kan lære av dem og av andre land.

Kirkelederen Augustin hevdet for mange hundre år siden at vårt fokus som mennesker må være å tilstrebe fasthet i det sentrale - frihet i det perifere - men, kjærlighet i alt! De normer og regler vi skal styre etter må være klare, men likevel til enhver tid også favne dem i samfunnet som har det vanskelig og som døyver sin smerte ved å innta rusmidler. Vi må derfor sørge for at vi alltid har det rette fokus, men samtidig med sunt bondevett sørge for at eksisterende lover og regler virker etter hensikten.

Vi må slutte med å slå oss på brystet og tenke at dette ikke angår oss, og at her får politiet ordne opp med disse kriminelle. Mange av dem som havner i denne statistikken har vært uheldige med valg i livet, valg som for alltid har stemplet dem, eller kostet dem livet.

For min bror var det en klar sammenheng mellom hans død og hans tidligere omgang med narkotiske stoffer, selv om han ikke døde av overdose. John var faktisk totalt rusfri de siste årene av sitt 48 år lange liv. Han var veldig klar med budskapet overfor de unge generasjoner, og ba dem innstendig om å ligge langt unna harde narkotiske stoffer. Her kommer opplysningsarbeidet inn i bildet. Narkotika har ulikt skadepotensiale, og et målrettet opplysningsarbeid må settes inn overfor de unge slik at de blir oppmerksomme, kritiske og varsomme om det skulle skje at de trør feil i livet.

Som en oppsummering tar jeg fram siste verset av Edvard Hoems vakre dikt Sullabullyam, og lar tankene gå til dem som ble offer for narkotikabruk, samtidig som jeg er overbevist om at rusreformen kan berge livet til mange som ellers ville dødd på grunn av overdose eller fått livet ødelagt av narkotika:

Så lytt til ei nynning når natta er still,
ja, lytt til vår song når vi ikkje er til.
Høyr fuglar og harpe og stigande song
frå oss som gjekk bort, men som levde ein gong.

Kommentarer til denne saken