Mens Ap, Frp, og Sp fortsetter å insistere på straff, vil Høyre, Venstre, SV, Rødt, og MDG tenke nytt. Etter 50 år med krig mot narkotika er erfaringen at jo hardere vi kjemper, desto verre blir utfallet for både brukere og samfunn, og opposisjonen på Stortinget vil derfor avkriminalisere.

For prinsippløse politikere er dette den enkleste måten å distansere seg fra fortidens synder. Ideen er å begrense skaden som forbudet har påført ved å bruke noe mindre totalitære midler, men uten å se på roten til ondet—forbudet selv. Dette er hvordan politikerne vil ha det, og det sitter langt inne å revurdere. Stortingets representanter synes dedikert til straff eller sykeliggjøring, mens prinsipper som likhet, selvbestemmelse, og forholdsmessighet forblir ignorert.

Allikevel legger disse prinsippene lista for et rettighetsbilde, og som Rusreformutvalget sa i sin rapport til Stortinget: «Et hovedsiktemål er å forhindre brudd på menneskerettigheter som følger av kontrollpolitikken, som vilkårlig fengsling og uproporsjonale straffer for narkotikakriminalitet.»

Straff og menneskerettigheter

Dette er viktig. Vilkårlig fengsling er forbudt, og om vi kan oppnå bedre resultater med mindre inngripende midler er det tvilsomt konstitusjonelt terreng. Det var derfor utvalget anbefalte avkriminalisering, men om dette er godt nok er usikkert.

Fordi politikerne utelukket et regulert marked, satte utvalget et moralsk skille mellom bruk og salg. Utvalget akseptere slik den blindsonen som politikerne påla, men når det er snakk om menneskerettigheter er det et prinsipp at jo strengere straff desto strengere krav stilles til loven. Det sier derfor seg selv at også den mer omfattende lovutforming for salg og tilvirkning må underlegges kontroll. Den må vurderes på samme betingelser som utvalget gransket besittelse og innehav, og utvalget har pekt på store svakheter.

Hvordan loven har blitt skjermet for menneskerettslige hensyn, er et vesentlig ankepunkt. Et effektivt rettsmiddel er selve kjernen i konvensjonene, og definisjonen på vilkårlig fengsling er enkel:

Vi har med vilkårlig fengsling å gjøre når straff ikke er i tråd med menneskerettighetene. For å være i tråd med menneskerettighetene, må loven fremme et legitimt formål, være det minst inngripende av alle tilgjengelige virkemidler, og gjenspeile en balansert avveiing av individets rett til frihet målt opp mot samfunnets behov for beskyttelse.

Det er statens ansvar å vise at dette er tilfellet, men ingen har dokumentert at straff er en god ide. Politikerne har sett narkotika som fienden ved porten, et onde som det må erklæres krig mot, men om fienden må bekjempes med tyranniske metoder er omtvistet. Det er derfor debatten om avkriminalisering fortsetter, men ubevisste vinder styrer.

tankeløshet i rusreformen

Om straff, som rusrapporten viser, gjør vondt verre er det ikke nok å se på rettighetene til de med mindre doser. Forbudet skaper insentiv til å oppbevare mer enn dette, ellers må brukerne hyppig ta kontakt med et kriminelt miljø, og det gjør at stoffavhengige gjerne anskaffer større mengder enn det politikerne vil avkriminalisere.

De foreslåtte terskelverdiene er derfor ikke egnet til å skille brukere fra selgere. De er i stedet et forsøk på å bevare en blindsone, og forbudstilhengere reagerer med rette mot å åpne dørene for organisert kriminalitet mens brukere finner det tåpelig at man skal kunne kjøpe hasj av gangstere, bare ikke dyrke selv eller bestille fra lovlige produsenter. Det er vanskelig ikke å tolke slikt som statlig støttet mafiavirksomhet, og om målet er å redusere stigma (og kriminaliteten forbundet med illegale stoffer) må vi vurdere et regulert marked.

Norge kan ikke få en helhetlig ruspolitikk uten. De foreslåtte terskelverdiene gjør ingenting for å forebygge vilkårlighet, men viderefører problemene med et sort marked. Om folk har 10, 20 eller 100 gram avgjør ikke om de kan sykeliggjøres eller demoniseres, og jo mer politiet intensiverer forfølgelsen av produsenter og selgere, desto verre blir kvaliteten på varer og mer vold oppstår i markedet. Samfunnet forblir fanget i en destruktiv runddans, og det er bare fordi politikkens reelle funksjon er å finne syndebukker at ingen spør om det er gode grunner for å fortsette strafferegimet.

Fordi loven om tilbud og etterspørsel forvris til en offer- og overgriperkontekst, kan forbudstilhengerne ennå rose seg selv for innsatsen i krigen mot narkotika. De kan gi et marked verdt hundrevis av milliarder til kriminelle, og slik opprettholde en kilde til budsjetter, selvfølelse, og fullmakter, men ingen har vist at dette er god politikk.

Det er dette som må gjøres. Etter Rusreformutvalgets rapport er det klart at brukere og samfunn utsettes for helt unødig risk, og vi må se nærmere på de folkerettslige implikasjonene:

Hvis vi erkjenner at det ikke bare er patologiske grunner til at folk velger rus, og at menneskeliggjøringen av brukerne gjør det problematisk å straffeforfølge, hva da med et kriminelt marked? Er det nødvendig å utsette brukere og samfunn for problemene som følger med kriminalisering? Finnes det gode grunner for å beholde straff, eller må vi erkjenne en forbindelse til tidligere tiders vilkårlige forfølgelse?

Svaret blir stadig mer innlysende. Halve Europa legaliserer nå cannabis idet et regulert marked er langt bedre enn et kriminelt, og norske politikere må gå i seg selv. Ikke bare er statens ansvar klart, men det er over 10 år siden de forfulgte krevde rettsstatens beskyttelse, og det er på høy tid at grunnleggende forpliktelser blir vektlagt.