Et snart halvt århundre med gjennomgripende markedsliberalisme har transformert samfunn, stater og den internasjonale orden. Systemets vinnere forklarer endringene som resultat av «globalisering», «modernisering» og «utdanningssamfunnet». Taperne snur ryggen til massepartiene de tidligere stolte på. Ulikhet, mistillit og uro gror, i land etter land. Vestens politiske system er under press.

Bildet blir stadig tydeligere: Rurale velgere mister tillit til sosialdemokratiske/liberale partier i Europa og USA. I presidentvalget i USA stemte flertallet av velgerne i byene «blått» og Biden. I det øvrige USA fikk Donald Trump flertall i de aller fleste rurale «counties» (fylker). Utenom de store byene var USA overveiende rødt. I det franske presidentvalget 2017 surfet det høyrepopulistiske partiet Le Pen på misnøye og fattigdom i tidligere arbeiderklassebastioner i det rurale Frankrike, inkludert i «den rurale maktbasen for den tidligere sosialistiske presidenten François Mitterand, som var ordfører i Chäteau-Chinon i 20 år», skrev The Guardian i 2017. Velgerne i det rurale Frankrike ble stemplet som bitre rasister. I 2018 inntok «De gule vestene» Paris. De krevde å bli sett. I 2019 falt «The Red Wall» i Storbritannia, da arbeiderklassen stemte på de konservative og sørget for at Boris Johnson vant valget. I Øst-Europa er bildet enda tydeligere.

En bølge av økende ulikhet står i fare for å destabilisere Vesten. Fødested og mobilitet avgjør hvem som er tapere og vinnere. En studie fra 2019 «Housing and Populism», viser en sterk sammenheng mellom lave boligpriser og stemmegivning til høyrepopulistiske partier i Storbritannia og Frankrike. Mistillit og sinne vokser: Mulighetsrommet defineres på byens og frihandelens premisser. En giftig doktrine er etablert: Mens bøndene og matprisene presses til et lavmål (som også skjedde på 1930-tallet), fremmer et deregulert boligmarked skyhøye boligpriser i byen. I den nye nordområdemeldingen setter Solbergregjeringen boligpolitikken på dagsordenen, og utreder nå hvorvidt boligsituasjonen «er et problem for arbeidsgivere i distriktsområder for rekruttering av arbeidskraft». Boligspørsmålet handler om langt mer enn dette:

I Norge har utviklingen i boligmarkedet generert en formuesulikhet som har eskalert på kort tid, og som ikke har vært større på 60 år! Formuesulikheten i Norge er nå på linje med England, ifølge Aaberge i SSB. Mens boligprisene har eskalert i byene, er prisene i distriktene så lave at boligbygging har stoppet opp og forårsaker boligmangel. Dette belyser jeg i en artikkel i en ny bok [Distriktsopprør. Periferien i sentrum] En ny Noregio-rapport viser liknende mønster i Norden. Storbyene er «de nye festningene», skrev den franske geografen Christophe Guilluy i 2017. Det er kanskje det innbyggere i Steigen eller Kåfjord kjenner på, når de leser regionavisenes boligbilag. Tromsø og Bodø er Nord-Norges «festninger». For stadig flere i distriktene er broen over vollgraven heist opp.

USA og Norge er kanskje de største ytterpunktene i Vesten hva gjelder ulikhet; det være seg lønn, arbeidslovgivning, tilgang til helsehjelp, utdanning og ikke minst; tillit i befolkningen. Like fullt ser vi at mistilliten øker i den rurale velgermassen i Norge: Arbeiderpartiet har i flere år mistet fotfeste og dalt til en historisk lav oppslutning, spesielt i distriktene, både i valg og meningsmålinger. Å plassere velgermønstret som «populismesmitte» er et fatalt feilgrep: Ulikheten og tapet boligmarkedet har generert i rurale områder er høyst reelt. I tillegg sammenfaller det med en rekke andre prosesser: Ikke bare sentralisering, men også deregulerte primærnæringer – særlig i rurale kystkommuner i Nord-Norge: Riksrevisjonen bekreftet i april i år at fiskeriavhengige kystkommuner i Nord-Norge tappes for fiskerettigheter via et markedisert kvotesystem som har utfordret fiskerilovgivningen. Det er sannsynlig at fiskeripolitikken rammer de samme kommunene hvor boligprisene er blant de laveste i landet. Snittprisen på boliger i Tromsø er åtte ganger høyere enn i Berlevåg. Nå ser vi en økende tendens der banker ikke godkjenner pant dersom ungdom fra rurale områder trenger pantehjelp fra foreldrene til å komme seg inn i byens boligmarked. Husbanken har abdisert.

Norge er ikke lenger et land med små forskjeller. Derfor er det avgjørende at en ny rødgrønn regjering erkjenner den nye ulikheten og hvor urettferdig den er. Det er avgjørende å få en ny og rettferdig boligpolitikk i by og bygd. Hvis ikke, øker sjansene for at Fremskrittspartiet får en ny gullalder.

[email protected]

Artikkelen ble først publisert i Klassekampen 24. november.