Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Etter Russlands angrepskrig mot Ukraina er nok en gang Arktis blitt gjenstand for en mer intens sikkerhetspolitisk debatt. Krigen har gjort det vanskeligere å se for seg et at regionen skjermes fra stormaktspolitikken, og dette angår naturligvis Norge: nordområdene er «vårt viktigste strategiske ansvarsområde», og vårt handlingsrom preges av at Nordflåtens atomubåter holder til på Kola-halvøya.
Når ringvirkningene av krigen diskuteres handler det sjelden om at man frykter en direkte konflikt i nord. Snarere dreier det seg om at stigende spenninger mellom NATO-landene og Russland har ført til et mer sårbart Arktis. Med mer militær aktivitet fra både NATO og Russland øker dessuten sannsynligheten for at det oppstår hendelser som kan føre til utilsiktet eskalering.
I tillegg skaper Kinas tilstedeværelse nye utfordringer for de arktiske landene, dog sannsynligvis i minst utstrekning for Russland. For selv om forholdet mellom Kina og Russland ikke har vært uanstrengt, fremstår trolig den selverklærte «nærarktiske» staten som et alternativ til arktisk isolasjon. Hittil har styrkningen av det kinesisk-russiske samarbeidet blant annet resultert i en intensjonsavtale hvor det åpnes for felles militære øvelser.
Samtidig tyder mye på at enda en utvikling vil bli aktuell for de arktiske landene. I løpet av de siste årene har den militær-strategiske betydningen av romdomenet økt, og for Arktis er dette relevant av to grunner: tøffe værforhold gjør det utfordrende å bygge ut infrastruktur som imøtekommer kommunikasjons- og overvåkningsbehov. Disse behovene kan imidlertid dekkes av satellitter, uten å nødvendiggjøre større infrastrukturprosjekter. Nordlige breddegrader er også ideelle for tilgang til polare baner, som igjen gir gode forhold for jordobservasjons- og rekognoseringssatellitter.
Norge deler satellittdata i kampen mot fiskerikriminalitet
Arktis og rommet
Norge har viktig rominfrastruktur i nordområdene. På Svalbard ligger bakkestasjonen SvalSat, som blir drevet av Kongsberg Satellite Services (KSAT). SvalSat laster ned data fra satellitter i polar bane, og er (bortsett fra KSAT-opererte TrollSat) den eneste satellittstasjonen som har kontakt med polare satellitter ved hvert omløp. I Vardø holder radarsystemet Globus til, et samarbeid mellom Etterretningstjenesten og den amerikanske Space Force. Radaren benyttes blant annet til å overvåke romobjekter. Litt lenger sør forbereder man den første satellittoppskytningen fra Andøya Spaceport.
Russland har også en romhavn i Arktis. Plesetsk har vært i bruk siden slutten av 50-tallet, og herifra har antisatellitt-systemet Nudol blitt testet ved en rekke anledninger. Dette kulminerte i 2021, da Russland gjennomførte en antisatellitt-test. Trolig inngår Nudol i et større våpenprogram hvor formålet er å kunne ødelegge andre lands satellitter i en eventuell konflikt.
I 2016 etablerte dessuten Kina sin første oversjøiske bakkestasjon i Kiruna. Alt fire år senere valgte Sverige å ikke fornye kontrakten på grunn av bekymringer rundt militær bruk. For USA sin del er de aller fleste arktiske romprosjektene fremdeles i en tidlig fase. Mest interessant er Arctic Satellite Broadband Mission (ASBM), et samarbeidsprosjekt mellom det norske og amerikanske forsvarsdepartementet, ledet av det statlige selskapet Space Norway. Gjennom mobilt bredbånd i Arktis bidrar ASBM til å styrke både norsk og amerikansk situasjonsforståelse.
Hva består utfordringen av?
Norske offentlige satellittsatsinger har i hovedsak hatt et sikkerhetsformål. Gjennom overvåkning av kystlinja og viktige områder i nord ivaretar satellitter behovet for situasjonsforståelse og suverenitetshevdelse. Ved å gi et nøyaktig bilde av aktuelle hendelser kan denne typen rombasert overvåkning virke positivt inn på samspillet i Arktis.
Dessverre er ikke gode overvåkningsmuligheter en garanti mot eskaleringsdynamikker. Her knytter et første poeng seg til at romteknologi hovedsakelig er dual-use. Er det sannsynlig at en kapasitet kan utnyttes til både sivile og militære formål, sprer det en grunnleggende usikkerhet hos andre stater. Kinas bakkestasjon i Kiruna er et eksempel.
Et annet poeng er generelt. Som følge av regionale spenninger er både NATO-landene og Russland mer tilbøyelige til å betrakte den andre partens romaktiviteter med mistenksomhet. Eksempelvis har russiske myndigheter ved flere anledninger anklaget Globus-radaren for å være er en del av USAs rakettskjold. Denne logikken vil også påvirkes av at romdomenet tillegges en stadig større strategisk tyngde – dersom man selv ser på rommet som et krigføringsdomene, vil det være naturlig å nære skepsis til hensikten bak andre lands romaktiviteter.
Polarområdene er hotspots
Utfordringer for Norge
Først og fremst bør det anerkjennes at det kan bli ekstra utfordrende å manøvrere romrelatert aktivitet i nordområdene, og som vanlig vil naboskapet til Russland utgjøre det mest prekære dilemmaet i utformingen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. I lys av dette kan romrelatert aktivitet og samarbeid ta nytte av at avskrekkings- og beroligelseselementet vurderes tidlig. Hvis Kina gjør seg mer gjeldende i Arktis, er det også nærliggende å se for seg at vestlige lands romaktiviteter vil utsettes for økt press.
Mulighetsrommet er også stort. Å eie eller være vertskap for viktige strategiske romkapasiteter i nord, samtidig som rommets strategiske verdi øker, vil påvirke NATO og USAs vilje til å forsvare Norge i et mulig konfliktscenario. Tvil rundt sikkerhetsgarantier er en konstant bekymring for småstaten, og det kan være fornuftig å styrke egen betydning i alliansesammenheng.
Avslutningsvis må Norge forberede seg på at både rommet og Arktis blir sentrale brennpunkt i fremtiden. I tillegg er man nødt til å forberede seg på at sikkerhetsdynamikker begge steder påvirkes av deres tilknytning. Å øke vår forståelse for disse og tilknyttede problemstillinger vil være vesentlig for å sikre lavspenning i Arktis i framtiden – som er viktig for alle de arktiske landene, også Norge.
