Vel tre måneder etter Russlands angrep på Ukraina har Rødts fylkestingsrepresentant Jens Ingvald Olsen gjort opp status: Rødt har gjort kloke valg.

Det var klokt å si nei til å sende våpen til Ukraina. Og det var klokt å annonsere et nei til søknadene var Finland og Sverige om medlemskap i NATO. Det kan vi lese i hans innlegg på Nordnorsk Debatt den 26. mai.

Klokskapen i disse politiske valga er diskutable. Av fleire grunner.

For det første er det ikke til å komme bort i fra at Rødts politikk her er sammenfallende med det vi de siste månedene har hørt fra Vladimir Putins munn. Putin har advart mot å sende våpen til Ukraina. Og han har advart mot finsk og svensk medlemskap i NATO.

Rødts argumenter for å si nei til våpenhjelp og nei til NATO-medlemskap er til forveksling lik de som Putin har framført. Uten at det synes å ha affisert Rødt det aller minste. Ved nærmere vurdering er det kanskje ikke så rart. For ikke i noen andre politiske partier i Norge vil vi finne så mange Putin-venner som i Rødt.

For det andre: Om Norden og resten av den vestlige verden hadde sagt nei til å levere våpen til Ukraina, ville det i praksis ha vært det samme som å be ukrainerne om å overgi seg til Putin. Det ville i tilfelle ha vært et enormt svik fra Vestens side. At partiet Rødt tar til orde for et slikt svik, og endatil prøver å sminke det til som klokt og fredsskapende, forteller om et politisk kompass ute av kurs.

Rødts alternativ til våpenhjelp er at Norge skulle bruke «all sin internasjonale innflytelse og diplomatiske kapasitet til å få slutt på krigen». Det er litt rørende å registrere hvilken tiltro Rødt her har til hva Norge kunne ha oppnådd. For det er opptil fleire land med bedre kontakter i Moskva enn Norge som har måttet konstatere at det har vært umulig å få Putin til å stanse krigen.

Argumentasjonen står også unektelig i kontrast til hvordan Rødt vurderer hvilke muligheter Norge og resten av Norden vil ha til å kunne påvirke politikken til NATO om også Finland og Sverige blir medlemmer. I et innlegg på Trønderdebatt den 28. mai omtaler Rødts sentralstyremedlem Joakim Møllersen Norge, Sverige og Finland som «miniputter» uten mulighet til å påvirke NATOs politikk. At et land som frakjennes enhver mulighet til å kunne påvirke egen forsvarsallianse samtidig skulle kunne få president Putin til å stanse sin angrepskrig mot Ukraina, bærer ikke bud om at den politiske realitetssansen er på plass hos Rødt.

Det som er hovedproblemet med Jens Ingvald Olsen og Rødt, er at de er fastlåst i forestillinga om at det er USA og NATO som er verdens hovedskurk. De klarer ikke å sjå forskjell på NATOs humanitære intervensjon i Kosovo i 1999 og Putins overfall på Ukraina i 2022. I fullt alvor prøver de innbille oss at militæraksjonen mot Libya i 2011 – en aksjon som hadde folkerettslig forankring i vedtak fra FNs sikkerhetsråd – er sammenlignbar med invasjonen av Ukraina. Og at Norges militære deltakelse i Afghanistan – som også var i samsvar med folkeretten – ikke er noe bedre enn det russiske soldater har bedrevet i Ukraina siden 24. februar i år.

Finland og Sverige har skjønt at det finnes et «før og etter» 24. februar. Jens Ingvald Olsen og Rødt viser ingen tegn til å gjøre det samme. Det gjenstår å se hvilken framtid det er for et parti med en slik politikk.