Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
En ekstrem fredslinje?
Det har vært mange analyser av hva får så mange ledende tillitsvalgte i Rødt til å innta dette kontroversielle standpunktet. Nordlys konkluderer i sin leder 17.01.2022 at dette skyldes Rødts ekstremiske og kommunistiske arv, og ser en motsetning mellom dette standpunktet og de «riktige» holdningene partiet har vist i energipolitikken.
Rødt er ekstreme
Jeg er bare delvis enig. Rødts standpunkter i begge saker har basis i de samme grunnholdningene.
I debatten om våpenstøtten er Østmans syn klart formulert i denne setningen:
«Våpnene Norge sender til Ukraina gjør oss til part i krigen. Det bidrar ikke til å løse konflikten. Våpenstøtte trekker Norge inn i konflikten.»
Her brukes begrepene krig og konflikt om hverandre. Hva er krig og hva er konflikt, og hva betyr det å «være part»?
Østman prøver å tegne et bilde der Norge ikke er part og kan spille en rolle som nøytral fredsmegler, og setter våpenstøtte som den røde streken som ikke på overskrides for at Norge skal kunne utøve den funksjonen.
I dagens verden er krig blitt et diffust begrep. Vi har kald og varm krig, geriljakrig, borgerkrig, cyberkrig, informasjonskrig, handelskrig, og selvsagt – militære spesialoperasjoner. Man kan definere krig som væpnet konflikt mellom stater, og da kommer anneksjonen av Krim og åtte år med kamper i Øst-Ukraina i en gråsone. I en vestlig forståelse var dette krigshandlinger fra Russland rettet mot den uavhengige staten Ukraina. Den russiske forståelsen kjenner vi alle fra deres propaganda. Hva som er Rødts forståelse er vanskelig å bli klok på.
Vesten, Norge inkludert, har i alle disse årene gitt Ukraina politisk, økonomisk og militær støtte i form av rådgiving, opplæring utstyr og etterretning, og ikke minst i form av økonomiske sanksjoner. Russland har oppfattet Vestens støtte som deltakelse i krigen (som altså fra russisk side ikke er noen krig), og begrepet «stedfortrederkrig» ble flittig brukt fra russisk side også før 24. februar 2022.
I den russiske virkelighetsbeskrivelsen er Norge, i likhet med resten av Norden, for lengst kategorisert som uvennlige stater og som stedfortrederkrigere, og det lenge før våpenstøtte til Ukraina var aktuelt.
Da Russland gikk til full invasjon i februar i fjor, var Rødt raskt på plass med demonstrasjoner og fordømmelse. I Russland ble grupperinger som kom med slike reaksjoner sett på som «part i konflikten». Og med god grunn. All støtte som styrker Ukrainas stilling politisk og militært representerer deltakelse i konflikten.
De som bruker fem minutter på å reflektere over hva disse kampene dreier seg om, vil se at det er liten forskjell på konsekvensen av å gi politisk, økonomisk, humanitær eller militær støtte. Alle styrker de Ukrainas militære kampevne, og alle er nødvendige.
Norge er altså allerede en part i konflikten. Hjelp til å bygge opp ødelagt sivil infrastruktur, luftforsvar for å hindre disse ødeleggelsene, helsehjelp til sårede sivile og soldater, mat og klær til å komme gjennom vinteren, stridsvogner til å forsvare frigjort land og til frigjøring av okkupert land - alt er ulike sider av samme sak.
Å sette en rød strek ved våpenhjelp, men samtidig støtte Ukrainas forsvarskamp mot Russlands angrep, er en av de mange gordiske knuter som Rødt må bale med i sin streben med å tilpasse gammelt nasjonalistisk tankegods til en moderne verden.
For man må gå ut fra at Østman innser at uten våpenhjelp vil Ukrainas forsvar kollapse i løpet av få uker, og derfor skriver han heller ikke at landet ikke bør få slik hjelp - den bør bare ikke komme fra Norge. Denne grunnholdningen er ikke ny i Rødt, vi finner den også i klimapolitikken og energipolitikken. Alle andre land skal legge ned sine fossile kraftverk og beslaglegge land- og havområder for bygge ut fornybar energi, bare ikke Norge.
Norge skal være det oljedrevne lykkelandet der fossilindustrien skal få kjøre sine gasskraftverk for å spare den unike norske naturen og nordmennenes følsomme netthinner for synet av vindturbiner. Selv ikke våre havområder skal besudles med den sags styggedom. Vår internasjonale solidaritet skal vi forvalte på samme måte som Sveits, som et fasjonabelt høyfjellshotell der vi innbiller oss at stormaktene skal møtes og komme til fred og fordragelighet ved hjelp av våre tilbaketrukne diplomatiske kunster.
Disse forestillingene er uendelig fjernt fra den kommunistiske internasjonalismen som var Rødts ideologiske utspring tilbake på 1960-tallet. Og her er jeg helt uenig med Nordlys og andre Rødt-kritikere. Det er ikke den kommunistiske og stalinistiske ideologiske arven til Rødt som får partiet til å ende i denne grøfta i Ukraina-spørsmålet.
Nordlys, for eksempel, klør seg i hodet over at partiet inntar de «riktige» standpunktene i energipolitikken, men tar så feil med hensyn til Ukraina. Jeg ser ingen motsetning her. Begge standpunkt bygger på en nasjonalromantisk forestilling om Norges særlige stilling og betydning i verden, og på manglende forståelse for betydningen av europeisk og internasjonal solidaritet.
Her står ikke Rødt og Nordlys ideologisk så langt fra hverandre. Rødt drar den bare et godt stykke lenger, slik ekstremister gjerne gjør. I den forstand har Nordlys rett i at standpunktet er en konsekvens av Rødts ekstremisme. Men idéene er grunnleggende de samme, og er grunnen til at Nordlys flørter med Rødt i så mange andre saker.