«Stalin – en stor revolusjonær».

Det var tittelen på innlegget som Sverre Knutsen, leder i SUF (m-l), holdt i Det Norske Studentersamfunn 12. februar i 1972. Et innlegg hvor budskapet var «at livet til Stalin var livet til en stor marxist-leninist og en stor proletarisk revolusjonær».

Dette var 16 år etter at Nikita Khrusjtsjov på det sovjetiske kommunistpartiets 20. partikongress holdt sin hemmelige tale hvor han tok et begrensa oppgjør med Stalin. Og det var 11. år etter partikongressen hvor Khrusjtsjov gikk et skritt videre og tok et åpent og sterkere oppgjør med Stalin.

SUF (m-l) hadde lite til overs for disse oppgjøra. I deres verden var Khrusjtsjovs oppgjør i 1956 en kontrarevolusjon: Den «reaksjonære» klassen med Khrusjtsjov i spissen hadde erstatta sosialismen under Stalin med kapitalisme.

Stalin-dyrkinga fortsatte da SUF (m-l) året etter ble omdanna til AKP (m-l). Sverre Knutsen forlot for sin del ledelsen og partiet i 1982. Men det hindra ikke at Stalin fortsatte å være ei lysende stjerne for AKP gjennom mange år. Samtidig rådde det ei manisk krigsfrykt i partiet: Det var opplest og vedtatt at Sovjet når som helst ville angripe Norge.

Da AKP/Rød Valgallianse i 2007 ble transformert til partiet Rødt, hadde for lengst Stalin opphørt å være en ledestjerne. Men for mange av de gamle stalinistene i Rødt var nå Russlands Putin begynt å bli ei stigende stjerne. Og det skulle etter hvert vise seg at det ikke bare var «gamlingene» i partiet som hadde gehør for Putins synspunkter. Dette kom ikke minst til syne i forbindelse med Ukraina-konflikten i 2013-2014.

Bjørnar Moxnes i 2014

«Vesten og Norge er i Ukraina i ferd med å gjenta feilen vi gjorde da vi bygget opp Saddam Hussein og Taliban. Vi må ikke gjøre vår fiendes fiende til vår venn, sier Bjørnar Moxnes.»

Dette kunne vi lese i Klassekampen for 10. mars 2014. Moxnes var rasende fordi den norske regjeringa ville gi økonomisk støtte til Ukrainas nye regjering. Ei regjering som hadde tiltrådt etter at den tidligere presidenten Janukovytsj hadde rømt til Russland etter å ha blitt avsatt av parlamentet.

Iraks Saddam Hussein. Og Afghanistans Taliban. Det var altså disse skrekkregimene lederen i Rødt sidestilte den nye regjeringa i Ukraina med.

Det forteller i sannhet mye om det politiske gangsynet til Bjørnar Moxnes.

Geir Jørgensen i 2022

«Jeg er sjokkert over det spillet som nå foregår fra begge sider når det gjelder Ukraina. USA og Storbritannia har kjørt en provokasjonslinje.»

Dette var budskapet fra Rødts stortingsrepresentant fra Nordland, Geir Jørgensen, på et møte på Tjeldsundkroa den 23. februar i år. På det tidspunktet sto over 100.000 russiske soldater oppmarsjert på grensa til Ukraina. To dager i forvegen hadde Russland anerkjent de to utbryterrepublikkene Donetsk og Luhanskj. Putin hadde omtalt Ukraina som en amerikansk koloni med et marionettregime.

I Geir Jørgensens verden var det likevel vestlige land som var provokatører. Dagen etter kom invasjonen av Ukraina.

Putins venner i Rødt

Partiet Rødt har offisielt tatt avstand fra Russlands invasjon av Ukraina. Men det er ingen hemmelighet at samme parti holder seg med et stort antall tillitsvalgte og medlemmer som løper Putins ærend i krigen mot Ukraina.

AKPs gamle leder Pål Steigan er ingen enslig svale i Rødt når han bruker sitt nettsted steigan.no til å spre Putins krigspropaganda. Mange andre medlemmer og tillitsvalgte i Rødt gjør det samme.

Yndlingsøvelsen deres er å dyrke forestillinga om at Ukraina er et ormebol for nynazisme. Her har de og Putin funnet hverandre så det holder.

Det er ikke tilfeldig at Rødt er eineste parti på Stortinget som fortsatt er imot norsk våpenhjelp til Ukraina. Partiets Putin-vennlige fløy har nok her spilt en avgjørende rolle for standpunktet.

Spørsmålet man må stille seg, er hvor lenge de i Rødt som ikke har samme fascinasjon for Putin, vil akseptere at partiet fortsetter å være varmestue for Putins venner i Norge.