Åtte måneder etter Russlands invasjon av Ukraina er partiet Rødt og Israel fortsatt på linje: Ingen våpenleveranser til Ukraina. Det lengste de begge har strukket seg, er å si ja til å levere hjelmer til Ukraina. Som om det er i nærheten av å kunne slå tilbake Putins angrep.

Israel

I forrige uke kunngjorde Israels forsvarsminister at Israel hadde svart nei på Ukrainas forespørsel om å levere luftforsvarsvåpen for å beskytte landet mot russiske angrep. Israel har luftforsvarsvåpen som er langt meir sofistikerte enn de iranske dronene som Russland bruker mot sivile mål i Ukraina. Luftforsvarsvåpen som kunne ha avgjørende betydning. Men Israel vil ikke levere.

Rødt

Rødts partileder Bjørnar Moxnes kunngjorde fire dager etter den russiske invasjonen at Rødt var imot å levere våpen til Ukraina nå. Ordet nå ga åpning for at partiet kunne si ja til norske våpenleveranser seinere. Men sjøl etter åtte måneder, og etter at det er avdekka stadig verre folkerettsbrudd fra russisk side, har ikke Rødt vist noen tegn til å ville endre standpunkt.

Rødts begrunnelse for å si nei til å hjelpe Ukraina med våpen, har endra seg over tid.

Den 28. februar i år var Moxnes sin begrunnelse for å si nei til våpen til Ukraina, at Norge var i ei særstilling. Særstillinga besto i at Norge grensa direkte til Russland.

Litt seinere kom det to begrunnelser: Å sende våpen kunne øke faren for en storkrig i Europa. Og våpenleveranser kunne gjøre Norge til en medkriger.

Trontaledebatten og Gerhardsens erklæring fra 1959

Under trontaledebatten nå i oktober begrunna partileder Moxnes partiets våpen-nei at regjeringa Gerhardsen i 1959 hadde erklært et prinsipp om ikke å tillate salg av våpen til land i krig. Han viste i den forbindelse til at Norge ikke hadde sendt våpen til Tsjekkoslovakia i 1968.

Det er en tilsnikelse når Rødt prøver å skjule sitt nei til å hjelpe Ukraina med våpen bak Gerhardsens vel 60 år gamle erklæring. Denne erklæringa kom etter at Norge i 1958 hadde godkjent kommersiell eksport av ammunisjon og håndgranater til Cuba. Før leveransen kom fram, hadde Fidel Castro tatt makten i landet.

I stortingsdebatten den 11. mars 1959 uttalte statsminister Gerhardsen dette om framtidig norsk kommersiell våpeneksport:

«Det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig.»

Dette ble tatt til etterretning av Stortinget. I 1967 presiserte Stortinget at dette prinsippet ikke gjaldt forhold som sto i forbindelse med vår egen forsvars- og sikkerhetspolitikk, men kun berørte vår kommersielle våpeneksport.

Norge har ikke gjennomført noen kommersiell våpeneksport til Ukraina. Det vi har gjort, er å donere våpen. Og disse donasjonene står dessuten i forbindelse med vår egen forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Det er videre historielaust når Moxnes viser til Tsjekkoslovakia i 1968. Tsjekkoslovakia ba ikke på noe tidspunkt om våpenhjelp fra andre land i etterkant av invasjonen fra Sovjet og andre øst-europeiske land. Landets leder Alexander Dubcek oppfordra dessuten landets egen befolkning til ikke å gjøre motstand.

Forsvarsviljen

«Den ukrainske forsvarsviljen er helt avgjørende, og det er viktig at ukrainerne slår tilbake invasjonen.»

Dette presterte også Bjørnar Moxnes å si under trontaledebatten. Det er ikke vanskelig å slutte seg til utsagnene. Men det må konstateres at partiet Moxnes leder, ikke er villig til å løfte en finger for å styrke denne forsvarsviljen og Ukrainas evne til å slå tilbake invasjonen.

I stedet har Rødt gjort som Israel: Plassert seg trygt på Putins fang og latt Ukraina få seile sin egen sjø