I strøm- og energipolitikken hadde Rødt et momentum. Partiet tok en gammel sosialdemokratisk vinnersak og gjorde den til sin egen, i alt bakrommet Jonas Gahr Støre etterlot seg.

Rødt hadde truffet en nerve i brede lag, men falt fort tilbake til gamle synder.

Å følge striden om Ukraina i Rødt er som å være vitne til en politisk diskusjon i en annen galakse. Men de som tror dette er et arbeidsuhell fra Rødt, tar grundig feil.

Tvert imot er det vi er vitne til, en logisk konsekvens av ideologisk tunnelsyn. Rødt er ikke et fredsparti, som de markedsfører seg som, og de er alt annet enn naive.

Selvfølgelig vet alle i Rødt at Ukraina blir knust og slukt av Russland uten våpenhjelp fra Vesten. Poenget er at det er en pris mange i Rødt er villig til å betale.

Det skyldes at USA-hat og antiamerikanisme er partiets idegrunnlag. Det er altså snakk om en politisk reflekshandling, en intuitiv måte å tenke på.

Det er galt å si at Rødt er Putin-vennlige. Men at de på grunn av sitt blinde USA og NATO-hat er Putins medløpere, er det gode grunner til å hevde.

I Rødt ser vi også hvordan det gamle uvennskapet mellom maoister og sovjet-kommunister nå blir lagt til side, og forenes i samme folden.

Igjen er fellesnevneren USA og Vesten. Støtte til Ukraina blir sett på som støtte til NATO og USA.

I Rødt finnes det dessuten ennå dogmatiske og doktrinære kommunister som fremdeles er revolusjonære.

Poenget er at disse slett ikke ser på krigen i Ukraina som en kamp om demokratiets fremtid. Hvorfor skulle de det? Det er lite eller ingenting i måten disse ordlegger seg på, som tyder på stor omsorg for det liberale demokratiet.

Diskusjonen om Ukraina er ingen overraskelse for de som kjenner Rødt sin historie. Krigen fører til at partiet ikke klarer å skjule hvem de er.

Hvem de er, er ikke altfor vanskelig å finne ut av. De er en del av norsk venstreside som aldri tok et oppgjør med sin fortid, og de kommunistiske folkemordene.

Rødt har derfor blitt et parti med sin egen historie som fotlenke.

Nå er spørsmålet om partiet slites i stykker og revner på Ukraina-krigen. Utenrikspolitikken er kryptonitt for Rødt, og i spørsmålet om våpenstøtte til den ukrainske frihetskampen blir alt blottlagt.

Det er de ekstreme fløypartienes forbannelse. Dette er partier som hjemsøkes av gamle spøkelser og er vanskelige, ja nesten umulige, å reformere.