Etter at representanter for Rødt har fått muligheten til å redegjøre for sin motstand mot våpenhjelp til Ukraina på NRK (Dagsnytt 18 og Debatten) mandag og tirsdag denne uka, har det vist seg at frasen om at troll sprekker i sola, noen ganger kan stemme.

For nå er ledelse, stortingsrepresentanter og medlemmer i Rødt på vill flukt bort fra sine tidligere nei-standpunkter. De er innhenta av virkeligheten. Det er lovlig seint. Men likevel godt.

Årsaken til at det måtte gå nesten 11 måneder etter Putins overfall på Ukraina før Rødts politikere og medlemmer innså at de var på ville veger, er at de har vært fastlåst i et blindt hat mot USA, NATO og alt som smaker av vestlige verdier. Det har vært heilt utenkelig for dem at USA og NATO kunne stå på den rette sida i en krig eller konflikt. Og de har ikke evna å sjå at Ukraina er noe anna enn en marionett for NATO med sikte på å svekke Russland.

Stormaktsrivalisering, stedfortrederkrig og NATO-ekspansjon er det eineste som har vært synlig gjennom Rødts egenslipte brilleglass. Lidelsene som Ukrainas befolkning har måttet tåle, har blitt borte.

Så skal det i rettferdighetens navn sies at Rødt ikke har vært aleine om denne analysen av krigen. Langt ut på høyresida har det florert med tilsvarende synspunkter. Og på venstresida har mange i SV blamert seg på samme måte. Og ikke å forglemme Internasjonal Kvinneliga for fred og frihet og andre deler av «fredsbevegelsen» i Norge.

Det ser nå heldigvis ut til å tynnes i rekkene av de som vil nøye seg med å sende papirtigre i stedet for våpen til Ukraina. Neste korsveg bør være at fleire på venstresida revurderer sin motstand mot norsk medlemskap i NATO, slik flertallet i SV synes å være på veg. Det hadde heller ikke skada om venstresida tok et generaloppgjør med sitt negative syn på NATOs humanitære intervensjon i Kosovo i 1999.