NHO-sjef Ole Erik Almlid kritiserer skattesystemet etter at milliardæren Røkke flyttet til Sveits. Man skulle tro at folk som ikke har så mye i pengeboka hevet stemmen mot rikinger som Røkke. Overraskende nok er det ikke slik. Røkke og andre skatteflyktninger mottar en stor grad av sympati fra hvermannsen for den ulempe dem opplever ved å bo i Norge.

I motsetning til tidligere tider har folk flest hatt rimelig god økonomi. Dette bidrar til et slags «non fokus» på finansieringen av våre velferdsgoder. Man tror kanskje at pensjonen, barnetrygden, legebesøket, snøbrøytingen, gatelysene, og alt dette andre som gjør livet mulig å leve, kommer fra et onkel skrue-hvelv nede i hovedstaden. Sannheten er at velferdsstaten finansieres gjennom de skatter og avgifter som vi alle betaler. Fundamentet i alt dette er at den som har mest også bidrar med mest. Nå trykker rikingene på bremsen og noen velger å forlate velferdsskuta. Etter min mening en egoistisk handling som bidrar til et stadig større klasseskille i landet vårt.

Personlig vil jeg beskrive meg som vanlig grå mus som lever på grasrotplanet i Norge. Som guide i en lokal reiselivsbedrift tjener jeg jevnt Kr 25.000,- pr. md. Av dette betaler jeg Kr 8.500 i skatt. Som lokalpolitiker mottar jeg noe møtegodtgjørelse med en beskatning på 34 %. To ganger i løpet av året får man godtgjørelsen i en bolk, mens i de andre 10 månedene mottar jeg kun «fast godtgjøring» på Kr 344,-. Av dette betaler jeg Kr 117,- i skatt. Hensikten med denne lille framstillingen er å forklare min egen skattebyrde og som selvfølgelig bidrar til å øke trykket på bekymringsbobbla etter hvert som priser og kostnader øker. Samtidig er jeg oppdratt til å bidra til fellesskapet og tenker at selv beskjedne 117 kroner kan bety en forskjell for folk i Norge.

Over år har myndigheter og rikingene sjøl lykkes i å formidle en virkelighetsforståelse om at det ikke finnes motsetninger mellom eiere og arbeidere i bedriftene, mellom dem som er rike og dem som er fattige i samfunnet. I en bedrift hvor jeg jobbet engang hadde den kapitalsterke eieren en fenomenal evne til å viske ut motsetninger ved å stille seg på gulvet sammen med oss andre når behovet for effektivisering skulle forklares, og hvor han på en hypnotiserende måte proklamerte styringsretten når belønningen skulle fordeles etterpå. En kalkulert tilsnikelse til fordel for han, og en grenseløs naivitet hos oss andre. Dette lille eksemplet finner man dessverre igjen i den store debatten og viser at høyrepolitikk og rikingenes strategi har lykkes. Blant folk flest forklares Røkke, Reitan og andre rikinger som egenhendige forretningsgenier uten bidrag fra verken arbeidsfolk, naturressurser eller oss forbrukere. En grenseløs naivitet som vil merkes etter hvert som nedgangstider vil bite oss sjøl i baken.

I det store og hele forklares skattesystemer som en komplisert greie. Min personbeskatning var i ett tilfelle forklart til 34 %. Skatt på utbytte er i Norge er 22 %. Det betyr at det lønner seg å heller leve på utbytte hvis man tenker kun på seg selv og eier egen bedrift som går med tilstrekkelig overskudd. Kanskje det er disse som kalles nullskattytere. I tillegg er det ulike skattesatser på formue. Lojalt bøyer vi våre hoder og betaler vår skatt, og nesten aldri hører vi hva vanlige lønnsmottakere mener om systemet eller hvordan skatt merkes. Dem som derimot høres og skaper debatt er rikingene. Trolig finnes det tilfeller i systemet som virker urettferdig også for folk som har mye, men over år har sytingen gitt positive resultater for dem sjøl. Formuesbeskatningen har gått ned samtidig som skatteflyktningene mottar ubegrenset sympati blant politikere, media og hos folk flest.

Snart legges statsbudsjettet frem og signalene fra myndighetene peker i nedadgående retning. I stedet for oppgang kommer vi til å møte stagnasjon eller nedgang. I tillegg har vi en rekordhøy inflasjon som vi påvirke oss alle. Det som derimot kan komme ut som noe godt gjennom denne krisen er økt fokus på forskjeller og klassepolitikk i samfunnet. Det første som i så fall må gjøres er kutte ut fake og tendensiøs tilsniking i debatten og heller møtes i dønn ærlighet. Ærlighet som å si at skatt på kapital er usedvanlig lav her i landet og at dette alltid vil gå på bekostning av de fattige. På sosiale medier fikk jeg spørsmål om hvordan jeg vil forklare at Asker kommune taper 175 millioner kroner når Røkke flytter Sveits. Dette svaret må nesten Røkke gi sjøl, for i min nonkapitale hverdag registrerer jeg at selv 117 kroner i skatt kan bety en forskjell.