De tidligere morgenbladjournalistene Simen Sætre og Kjetil Østli har skrevet et imponerende verk om den norske oppdrettslaksen. Etter den oppsiktsvekkende reportasjeserien i avisa for tre år siden har de nå fått anledning til å gå grundig til verks. I «Den nye fisken. Om temmingen av laksen og alt det forunderlige som fulgte» dokumenterer de den svært raske veksten i norsk lakseoppdrett og følgene av den.

Fortrinn

Forfatterne får godt fram at landet hadde et knippe fortinn. Mange bevarte stammer av den atlantiske laksen som kom fra, og vandret tilbake til, vassdrag som fisken kunne gyte i. Kalde og reine fjorder for lokalisering av anlegg. Og ei internasjonalt anerkjent forskning i husdyravl. Med Harald Skjervold og Trygve Gjedrem i spissen, ble ulike arter speiset slik at slik at favorable egenskaper for kommersiell drift ble resultatet. Naturens eget bidrag – i form av verdifull, artsulik fisk og gode lokaliteter – har bidratt sterkt til de formidable profittene i næringa.

Parallelt med systematisk avl gikk fiskarbønders improviserte forsøk på inngjerding av utklekket smålaks – smolt - i små merder basert på manuell fôring. Men etter overproduksjon og konkurser kommer kapital utenfra for alvor inn i den nye naturressursnæringen. Nasjonale fortrinn suppleres med stordriftsfordeler med sammentrengt og raskt voksende fisk i svære og fortsatt åpne merder. Med tung forurensing i kyst og fjordlokaliteter som resultat. Utslipp anslås på nivå med en middels norsk by per anlegg. Men likevel uten at myndigheter stiller krav om rensing av utslippene til forurenser, noe som ellers er vanlig norsk praksis.

Ulik rikdom

Det dokumenteres at laksen ved avl blir både heimliggjort, dvs. roligere, og at den vokser mye raskere. Betegnelsen »Den nye fisken» rettferdiggjøres. I sum er resultatet formidable fortjenester og galopperende vekst i private formuer hos et lite antall eiere av oppdrettsanlegg. Halvparten av laksen produseres av fire store selskaper. Noen av - de statsautoriserte - eierne kommer på Forbes liste over verdens rikeste.

For her har ressursøkonomer påvist et interessant paradoks for forklaring av den formidable fortjenesten hos de få superrike. I tråd med norsk forvaltningstradisjon blir lakseoppdrett underlagt konsesjon; dvs. statlig godkjenning som driftsforutsetning. Men som økonomene peker på betyr konsesjon redusert adgang for konkurrenter. Og samspillet mellom begrensa adgang og markedsomsetning av et begrensa antall rettigheter til slik adgang gir et nytt konkurransefortrinn. De som er inne skjermes mot konkurranse og får bedre betalt for produktet i et voksende verdensmarked for laks. Og ikke minst: De slipper kostnader ved omorganisering når vekstproblemene melder seg.

Seksdobling

Under den rådende nyliberalismen ser vi, slik Sætre og Østli dokumenterer, at rådende politikere og innehavere av driftsrettigheter ikke tar hensyn til naturens tålegrense. Privatøkonomisk vekst blir viktigere enn forurensing, dyrevelferd og matsikkerhet. Et av mange eksempler er at toksikologen Egil Bodds konkrete forslag om rensing av marint fôr avvises. Myndighetene kunne ikke kreve rensing for å fjerne dioksiner, hette det fra departementet. En begrunnelse var at dersom noen framstilte en reinere fisk, kunne det skade andres salg.

Under framstillingen av de lange linjene legger Sætre og Sørlie vekt på den såkalte 2050-rapporten. Her drar representanter for næring og vitenskap opp framtidsutsiktene. Voksende globalt marked og oppfattet nasjonal oppdrettssuksess legges til grunn for prognosert mangedobling. Sittende statsråd Lisbeth Berg Hansen griper muligheten og døper stortingsmeldingen fra 2013: «Verdens fremste sjømatnasjon». Implisitt: Arvefølgen etter oljen som nasjonal inntektskilde er sikret.

Bærekraft

Men med den økende av tettheten av merder – og tetthet av temmede fisk i merdene - slår naturen tilbake for alvor. Forskning om oppdrett organiseres gjennom næringens FHF – Fiskeri og havbruksnæringens forskningsfond. Men den er responspreget. Etablert biologisk basiskunnskap om at stor populasjonstetthet stimulerer smittespredning legges ikke til grunn. Og nye og ødeleggende sykdommer og parasitter spres raskt i medene og anleggene.

Journalistene avdekker også et annet interessant forløp: Lakseoppdrett dreier seg fra starten av seg om utprøving av stadig nye vaksiner og medisiner, med naturmiljø og dyrevelferd som risikofaktorer i de åpne anleggene. For eksempel: Først antibiotika, så vaksine mot hitrasyken. Eller nå: Ulike antilusemiddel mot eksplosiv vekst av lus i og fra oppdrett. De negative virkningene av medisinrester og sykdommer på det allmenne marine miljø har næringen stort sett ikke forsket på. Ansvarsfraskrivelsen for miljøet bekreftes. Sist bekrefta gjennom rødlisting av villaksen, som vi nå får vite er også er hardt plaga av spredninga av lakselus.

Forskerskjebner

Marinbiolog Renee Bechman fra instituttet IRIS gjennomfører skremmende laboratorieforsøk og viser at skallskifte ødelegges på ulike krepsdyr av små mengder antilusemiddel. Hun får støtte fra andre forskere, og fra fiskere som ser rekefelt, hummer og gytefelt forsvinne etter bruk av midlene i oppdrettsanlegg i området. Kritikken og presset fra oppdrettsnæringen mot forskningen blir hard, men er uten særlig substans; med stikkord som tabloidisering, mangel på representativitet, for tidlig publisering etc. Beckman får seinere støtte fra forskningsetisk komite. Likevel kommer det pressemelding fra ledelsen ved IRIS der de tar avstand egen forsker. Hun fortviler, og gir opp luseforskningen.

Med dette eksempelet bekreftes erfaringen fra Egil Bodd og flere andre navngitte forskere i Sætres og Østlis bok. Forskning som kommer med konstruktiv kritikk av sider ved oppdrettsvirksomheten møtes med fordømmelse og angrep på forskernes troverdighet fra næring og politikere. I alle de undersøkte tilfellene dreier det seg om forskere som bruker anerkjente metoder, og som dels får støtte fra forskerkollegaer og fra fiskere og andre som rammes av ødeleggelse av naturmiljø og eget livsgrunnlag. Ser en dette sammen med avvising av grunnrenteskatt og skatteflukt eller trussel om dette fra søkkrike storeiere av oppdrettsanlegg, tvinger konklusjonen seg fram.

Kostnad for fellesskapet

I lakseoppdrett har noen selskap og privatpersoner har skaffet seg formidable inntekter og formuer fundert på fellesskaplig norsk avlsforskning og delte norske naturressurser. Det merkeligste som dokumenteres i denne boka, er at relativt få private aktører får adgang gjennom statlige konsesjoner til å bygge seg opp store formuer på fellesskapets bekostning. Kostnadene bæres av naturmiljøet og andre brukeres adgang til reine fjorder og kystlokaliteter.