Vår forsvarsminister var «sint» på at noen Tromsø-borgere protesterte mot å ha en amerikansk atomubåt midt i byen. Men hva er det han er sint på? At Russland som motsvar retter atomraketter mot nordnorske byer - eller at man setter i gang distribusjon av jod-tabletter til alle Tromsø skolene? Det er forutsigbart og hvertfall ingenting å være sint på. Han er vel «sint» på at ikke alle Tromsø-borgerne forstår at nærvær at amerikanske militære styrker i Nord-Norge, militærfly og atomubåter med ukjent innhold, hemmelige miltærlagre og hyppige militærøvelser, gir «fred» i Nord-Norge.

Forsvarssjefene forstår ikke at den største trusselen mot ustabilitet og krig i området er at befolkningen blir mindre, eldre og det blir en økende andel med utenlandsk opprinnelse. I Kirkenes er alle gateskiltene både på norsk og russisk, og en økende andel med russisk etnisitet skaper automatisk økende interesse i Russland for deres «egen» befolkning der.

Oppi dette har Kirkenes-væringene glemt det faktum at for ikke lenge siden, før annen verdenskrig, var Russlands-grensen ensbetydende med grensa mot Finland, og Petsamo-regionen. At den i dag tilhører Russland skyldtes utelukkende den gamle Sovjet-statens uprovoserte angrep på Finland i 1939. Dette må vi aldri glemme, og må ses i lys av Russlands annektering av Krim-halvøya, hvor en viktig argumentasjon for angrepet var å «beskytte» den russiske befolkningen på Krim.

I lys av denne historiske kjensgjerning, er det godt mulig at det økende amerikanske militære nærvær i Nord-Norge, bidrar til å øke spenningen i området. Derimot gir en militær nedtrapping av Nord-Norge, koplet opp mot en revitalisering av den nordnorske sivilbefolkning, mulighet for avspenning og samarbeid, også over landegrensene.

Det er skuffende, men forventet, at de partipolitiske «løfter» fra de to største norske partiene går på lettelser av studiegjelda og bygging av Nord-Norge-banen. Det første forslaget mangler fokus på det virkelige problemet, som er manglende jobb-muligheter og infrastruktur; og det andre forslaget er et luftslott. Man kunne kommet med mindre pengekrevende forslag men mer realistiske og med større slagkraft.

Mediene har fokusert på at unge ikke får lån til å bygge ny hus i utkantene, men at det finnes boliger som de gjerne ville kjøpe. Problemet er at de brukes som fritidsboliger, og ikke til salgs. Når de selges, så kapres de av kjøpesterke borgere i byene som gjerne vil ha nostalgisk hytte i den nordnorske fjæra, med måkeskrik, vindsus, frisk luft, bølger og fersk fisk.

Nylig hørte jeg om en lærer i Nordreisa som bodde på en enkel hybel og som ville bo på et småbruk i nærheten. Det ble solgt som fritidseiendom for langt mer enn vedkommende kunne betale. Det er ingen menneskerett å eie fritidseiendom der hvor folk vil bo, men ingen politiker eller kommunepamp tør å foreslå ekspropriering! De og deres venner har sikkert flust med fritidseiendommer i Nord-Norges beste skjærgård!

Det er mange oppgaver som venter for å bygge opp landsdelen Nord-Norge. I stedet for å sette av 200 milliarder (eller mer) for Nord-Norge banen, så kunne Staten gitt landsdelen 50 milliarder for å sette opp tiltak som ikke bestemmes av de gamle pampene og eiendomsinvestorene, men av mennesker med unge og spennende ideer for en god og bærekraftig utvikling; ikke en utvikling basert på utdatert nasjonalisme, men en regional dugnad til beste for menneskene som vil å bo der i fremtiden!

Andre planlegger nå en omfattende Science park i Mjøsaområdet innen bioteknologi og bioøkonomi og fokus på bærekraftig utnyttelse av naturressursene der. Her i nord er det enorme naturressurser, så hvor blir det av Nord-Norges svar på «Silicon Valley»?