Historisk høye kraftpriser de siste ukene, først i sør, seinere i nord, har forutsigelig nok ført til høylytte krav om tilbakevending til det kraftsystemet vi hadde i Norge på 1980-tallet. Det argumenteres for å behandle kraft på samme måter som andre ressursbaserte næringer som olje og gass, villfisk, akvakultur, skogbruk, og gruvedrift. Alle disse næringene baserer seg på utnyttelse av fellesskapets ressurser.

Det mest nærliggende er å sammenligne med olje- og gassnæringa. Her eksporteres nesten hele produksjonen til kontinentet og UK, det finnes et delvis statseid selskap som driver produksjon, mens det aller meste er overlatt til utenlandsk kapital som subsidieres grovt gjennom at staten tar nesten all risiko. Til tross for at vi forbruker bare en ørliten del av produksjonen sjøl, har nordmenn gjennom hele oljeeventyret konsumert petroleumsprodukter for transport og oppvarming til høyere priser enn man gjør i Europa, og det stort sett uten protester.

I likhet med kraftnæringa, får staten store skatteinntekter fra olje og gass, men der kraftinntektene går direkte inn i statsbudsjettet, går oljeinntektene inn i et fond som skal betale pensjonene til framtidige generasjoner. Hvorfor er det ingen som snakker om at dagens konsumenter av petroleumsprodukter flås for verdier som er hundre ganger større enn Statnetts inntekter fra kraftsalg med utlandet?

Akvakultur er et annet eksempel, der fjordene våre danner basis for generering av enorme verdier som dels går direkte til utenlandske investorer, dels brukes til oppbygging av svære familieformuer, mens det genereres ubetydelige skatteinntekter til fellesskapet. Hvorfor er det så få som roper om ran ved høylys dag?

I dette perspektivet er norsk kraftproduksjon knapt å regne som et markedsliberalistisk prosjekt. Produksjonsmidlene og naturressursene er i all hovedsak på statlige, fylkeskommunale og kommunale hender. Nettoinntektene som genereres går også i all hovedsak til disse eierne. Bare 10 prosent av produksjonen går til netto eksport, mens en større andel utveksles på døgnbasis og sesongbasis med resten av Norden og noen land på kontinentet (og nå UK), og det er denne utvekslingen som sist år genererte 2.4 milliarder kroner i flaskehalsinntekter for Statnett.

Norsk kraftproduksjon er altså et dårlig eksempel på markedsliberalistisk ran av nasjonale ressurser. Det bygges ikke opp store familieformuer og det foregår ingen kapitalflukt til utlandet. Rene spekulanter i ikke-fysiske finansielle derivater finns i dette markedet, men har liten betydning i det store regnskapet. Kraftbørsens funksjon er først og fremst å skape dynamikk i markedet slik at ressursene utnyttes mest mulig effektivt.

Grunnen til at det har blitt slik, er nettopp at kraft er en vare som konsumeres i samme øyeblikk som den produseres, men som produseres et helt annet sted, og at både produksjon og konsum varierer med vær og vind. Dessuten har både produksjon og konsum vokst voldsomt de siste tretti årene, og vil vokse enda raskere de neste tretti gjennom det grønne skiftet. Dette setter helt nye krav til effektiv utnyttelse av produksjonsressurser og kraftnett, og er statens motiv for den markedsstyringen som har funnet sted.

Ingen av de som roper om regulering av dette markedet har så langt presentert noe som ligner på en skisse av hva den reguleringen skal bestå i. Den nordiske kraftbørsen NordPool er en av verdens eldste og mest effisiente markeder for kraftomsetning, og diverse utredninger og vitenskapelige studier har vist at den har ført til svært bedre utnyttelse av de fornybare kraftressursene i Norden. Dette har ført til at vi har kunnet unngå å bygge unødvendig overkapasitet, med de kapitalkostnader dette medfører og kostnader i form av mer nedbygging av natur. Det har også ført til kraftpriser for norske husholdninger som har ligget betydelig lavere enn prisene i resten av Europa, i motsetning til prisene til forbruker på olje og oppdrettsfisk.

Å unnlate å bygge kabler og annen infrastruktur er selvsagt en form for politisk regulering av kraftmarkedet, men det definerer bare randbetingelsene for, og omfanget av, markedet. Det er klart man kan påvirke priser på denne måten, men da undrar man seg selvsagt fordelene som handel innebærer, og skaper totalt sett et system som utnytter ressursene mindre effektivt. Slike murer mot det nordiske og europeiske markedet vil enten skape et system med kapasitetsproblemer som kan gi voldsomme prissvingninger og blackouts i deler av nettet, eller etablering av betydelig overkapasitet for å unngå slike problemer.

I et effektivt energisystem med sterkt innslag av fornybar kraftproduksjon kan man aldri garantere seg mot slike prissvingninger som vi har sett i høst. De er frambrakt av en rekke ytre forhold, der gassprisene i Europa er en vesentlig faktor. Markedet sikrer oss energipriser over tid som gjenspeiler energisituasjonen i verden generelt og i Europa spesielt. Som nasjon er det ikke bærekraftig i det lange løp å basere seg på at vi skal kunne konsumere en slik fundamental ressurs til langt lavere pris enn alle andre. Dette gjelder petroleumsprodukter og det gjelder elektrisk kraft.

På den annen side er det helt uakseptabelt at husholdninger skal måtte blø slik som de siste månedene. Inntekten som staten har tatt inn på de urimelig høye prisene må umiddelbart føres tilbake til forbrukerne. Løsningen er imidlertid ikke å begynne å tukle med kraftmarkedet. La markedet i fred, og ta heller superprofitten fra Statkraft og andre offentlige aktører og smør den jevnt utover til de som rammes av urimelige høye priser.