«Nok er nok – fredsforhandlinger nå!» krever Kolbjørn Schanche, Toril Konst og Torgeir Engstad, trioen som står bak det såkalte Antikrigsinitiativet i Tromsø, i et innlegg på Nordnorsk debatt.

Nok er nok - fredsforhandlinger nå!

Ikke overraskende legger de mye av skylden for krigen på USA og vesten – inkludert Norge; å sende våpen til Ukraina har én eneste effekt, nemlig å forlenge det de kaller «stedfortrederkrigen» og den pågående nedslaktingen, skriver de.

Helt som forventet får også norsk presse passet sitt påskrevet; de har med få unntak levert virkelighetsfjerne og ukorrekte rapporter om krigen i Ukraina, mener de – da i motsetning til Putins statskontrollerte krigspropaganda og hans gode norske venner i kretsen til Pål Steigan, får vi anta…?

De som i dag er imot våpenstøtte til Ukraina burde kanskje spørre seg selv hvordan man i Norge hadde reagert, dersom de allierte i aprildagene 1940 hadde nektet å gå inn med våpenstøtte; skulle man kanskje heller ha innledet forhandlinger med despoten og krigsforbryteren Hitler, kommet ham i møte og gitt opp krigsmotstanden…? Riktignok ville Norge og store deler av Europa dermed blitt en del av det stortyske riket og havnet under nazistyre – men pytt pytt…?

Fortsatt finnes det tidsvitner her i Finnmark og Nord-Troms som var rammet av hemningsløs bombing og nedbrenning under krigen, som ble interne flyktninger i eget land og mistet alt de eide – ikke minst burde man spørre noen av dem og deres etterkommere om hva de mener. Jeg tror det kunne blitt en nyttig realitetsorientering for disse tre fredsforkjemperne.

Svaret burde gi seg selv. Jeg vet i alle fall hva min far, krigsseileren, ville svart.

Parallellen til dagens situasjon i Ukraina er åpenbar; nå har fascisten, løgnhalsen, drapsmannen og krigsforbryteren Putin med sitt grusomme og blodige angrep på nabolandet Ukraina for femten måneder siden for alltid skrevet seg inn i historien som en av tidenes mest brutale og hensynsløse despoter, på lik linje med Josef Stalin i Sovjetunionen, Adolf Hitler i Nazi-Tyskland og Pol Pot i Kambodsja.

En stor tragedie for Ukraina og Europa – og ikke minst for Russlands egen befolkning. Deres eneste håp er at de – akkurat som Tyskland etter andre verdenskrig – en dag blir kvitt tyrannen Putins kriminelle regime i Moskva og tar et oppgjør med ham og hans morderbande, som i dag holder landet deres i et jerngrep.

Nå er jo etterpåklokskap som kjent den mest eksakte vitenskap, og kanskje må vi erkjenne – ikke bare her i Troms og Finnmark – at vi har vært blåøyde i vår holdning til diktatoren Putins Russland. Men i bunnen av dette har det selvfølgelig ligget et sterkt håp om at vår nære nabo i øst gjennom samarbeid og dialog skulle bevege seg i demokratisk retning, selv om tegnene på det motsatte lenge har vært mange og tydelige. Det håpet er for lengst ettertrykkelig knust.

Det er viktig å lære av historien. Av og til finnes det dessverre ikke noe alternativ. Retten til selvforsvar er en selvfølge. Det har de fleste nå skjønt. Men tydeligvis ikke alle…