Nordlys skrev 25. oktober om Cecilie (43) som vet når hun skal dø: Kontrollbehovet hennes har ført til at hun har kontaktet en klinikk i Sveits som tilbyr aktiv dødshjelp dersom smertene skulle bli for store.

ALS-syke Ola Nerby reiste i 2013, sammen med broren Knut Rytterager Nerby, til Lifecircle-klinikken i Sveits, hvor Ola valgte å begå assistert livsavslutning som aller første nordmann.

Bare måneder før hadde han fått diagnosen ALS. Det kunne han ikke leve med.

Klare, etiske regler

Den norske legeforening har et krystallklart synspunkt, nedfelt i sine etiske regler:

Aktiv dødshjelp eller assistert selvmord skal ikke skje. Basta.

Men legeforeningen presiserer at å avslutte eller ikke igangsette behandling, ikke er aktiv dødshjelp.

Lindre og trøste

Årsaken til dette standpunktet er at legeetikken krever at leger skal lindre, trøste og hjelpe, men aldri skade.

Her halter det etter min oppfatning.

En død kan godt være verdig uten at man dermed går inn for at man må ha aktiv dødshjelp, men legene aksepterer passiv dødshjelp, og da blir det i min tenkning inkonsekvent ikke å akseptere aktiv frivillig selvbestemt dødshjelp til pasienter som lider uutholdelig i en terminalfase.

Det er riktig i de aller fleste tilfeller, men forskning viser at kanskje 5 til 10 prosent ikke får god nok hjelp. Og egentlig er det vel opp til hver enkelt føler er en «verdig død».

Like gjerne pistol?

Journalist Tine Flinder Nyquist skrev i sin bok «Det siste ønske» om at ledende helsepersonell tidligere har uttalt at man kan like gjerne bruke pistol, det er ingen prinsipiell forskjell å ta liv med pistol eller gift.

På vår forenings facebook-side skriver en kvinne som har fulgt sin gamle mor som døde av nyresvikt. Moren var dement og fikk derfor ikke dialyse. Moren ble sendt tilbake til sykehjemmet, og den dagen hun ikke klarte ta medisiner, fikk hun ingen hjelp. De siste 14 dagene klarte hun ikke å spise. Da de ikke ville gi henne noe intravenøst, døde hun.

Hva med etikken?

Datteren til denne kvinnen tenker med skrekk på selv å havne i en slik situasjon selv, det hun omtaler som passiv dødshjelp eller langpining.

Er det slik behandling legeforeningen mener er etisk best? Eller heller man til tilfellet med Sharon som døde etter åtte år i koma!

Hvordan kan slik behandling forsvares på legeetisk grunnlag?

Lidelse framfor livet

Jeg vil her framheve den britiske vitenskapsmannen og humanisten Herman Bondis syn. Legene har, to sentrale oppgaver, opprettholdelse av livet og å redusere lidelse. Disse to oppgavene kan komme i konflikt med hverandre, og da må legene prioritere lidelsen framfor livet.

Lidelse er mer enn fysisk smerte. Den omfatter også total hjelpeløshet og tap av verdighet.

Endelig ser ikke Bondi noen prinsipiell eller filosofisk forskjell mellom det å stoppe en behandling slik at døden kan inntreffe, og det å sette en giftsprøyte som gir det samme resultatet.

Ifølge Aftenposten opplevde Ola mye positivt i Basel. Ola fikk narkose. Ting gikk ganske fort. Ola ville ut for en siste røyk, men legen sa han kunne ta den på sengen.

Knut satt på sengekanten og holdt broren i hånden. De småpratet, så hverandre i øynene og strøk hverandre.

Knut synes det er en veldig human måte å hjelpe folk som er veldig dårlige. Men det er mange skjær i sjøen her. Man kan komme i en presset situasjon og føle at man burde avslutte det fordi man er til byrde, sier han.

– Sulter folk i hjel

Knut forteller om kona hans, som døde av kreft for tre år siden. På slutten bestemte sykehuset at hun ikke lenger skulle få inn næring intravenøst. Hun lå i en måned og mer eller mindre sugde på en svamp.

På et sykehus med så mye kompetanse, klarte de ikke å finne noen annen måte å gjøre det på enn å sulte folk i hjel. Det er ikke humant, mener han.»

To måter å dø på

Frivillig, selvbestemt død er ikke et valg mellom liv og død - det er et valg mellom to måter å dø på.