Gå til sidens hovedinnhold

Rett og urett i utmarksforvaltninga!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet inviterte til innspillsmøter om ny forvaltningsordning for Nordland og Troms, der de ønsket innspill fra brukere av utmarka. Jeg var til stede på dette møtet i Bardufoss 9. september og hadde følgende innspill.

Jeg er Torbjørn Fagermo, bor i Tamokdalen stiller til valg til Sametinget for Nordkalottfolket i Gaisi valgkrets. Jeg er et resultat av tre og kanskje fire stammers møte, men har en kvensk og samisk bakgrunn jeg identifiserer meg med og er stolt av å være en del av. Jeg tilhører en kultur der bruken av utmark og allmenning var en forutsetning for eksistensen og livberginga da folk måtte klare seg med det naturen ga.

Utmarka og allmenningene var så godt ivaretatt av sunt og godt folkevett at statsmyndighetene gikk til dekket bord og i tur og orden fredet store områder for turistforeningen og andre idealister og miljøvernere. Miljøvern synes for meg å ha blitt en gullgruve for statens byråkrater og konsulenter og med det skapt sin egen berettigelse på bekostning av de som tidligere har brukt disse områdene og våre naturlige tilgang på de.

Vi er etterkommere av folk som sanket av det som vokste her nord, på kysten og i fjordene. Det ble høstet av ressursene her så langt historien går tilbake. I dag føler vi oss nå mer som folket i Sherwoodskogen der Sheriffen i Nottingham regjerte.

Gjennom alders tids bruk har vi ervervet oss de samme historiske rettigheter som reindrifta. Men denne delen av samisk kultur er undertrykt, oversett og fornorsket nok en gang av våre myndigheter. Fjelloven i Norge hjemler akkurat denne rettigheten og vi kan ikke forstå at dette ikke skal gjelde i Nord-Norge. Faktisk belegges det med at rettighetene er eldre enn loven. Bruksrettenes innhold er ikke uttømmende beskrevet i fjelloven, men er fastlagt gjennom lang tids bruk. Utnyttelsen av bruksrettene er heller ikke låst til en bestemt tilstand, og en tidsmessig utvikling av bruksrettene står sentralt.

Det begynte på 1970- tallet med en motorferdselslov utformet av miljøinteressene og Den Norske Turistforening som satte en effektiv stopper for en praktisk bruk av utmarka og allmenningene våre. Da det kom retningslinjer for kontraktløse byggverk i utmark på 1980-tallet, ble gammekulturen folket på bygdene hadde for å ha ly når de var langt til fjells strøket med en lovstrek. Gammer ble brent ned for fote. Statskog gjorde en effektiv jobb der og det opplevdes for flere som en ny «brent jords taktikk». Etter hvert på 1990-tallet og utover ga staten sjølaksefiskerne skylda for at laksen forsvant, og laksen skulle nå tas og slippes opp i fødestua til laksen. Det som ikke er kommunisert er at en forskning viser at 2 av tre laks som ble tatt i sjøen var oppdrettslaks!

Et Nord-Norge uten reindrift er for oss utenkelig, men det må være forholdsmessighet i forvaltningen. Konsultasjons- og innsigelsesretten brukes av reindrifta i dag via Sametinget, og oppleves som en effektiv bremsekloss for bruk av utmarka vår og øvrig næringsutvikling. Nordkalottfolket anslår at det er mulig med minst 1000 arbeidsplasser i utmarksnæring under mantraet «det beste vern er bruk» – slik generasjoner før oss klarte!

Til sammenligning så utgjør reindrifta i Troms ca. 200 personer og produserer 50 tonn med kjøtt og har 100 % konsultasjonsrett i de aller fleste arealsaker. Samemanntallet i Troms er på over 2000. Det betyr at mindre enn hver tiende person tilhører reindrifta og den øvrige samiske befolkningen bør derfor representeres på en passende måte.

Derfor må en eventuell styresammensetning gjenspeile det samiske mangfoldet som bruk av utmark, sjøsamiske aktiviteter og representeres i en ny forvaltningsmodell der byråkrati bygges ned, lover liberaliseres og det tidligere lokale skjønn erstatter umulige og innviklede forskrifter og lover.

Utmarka og allmenningen våre skal ikke forvaltes med brillene til en byråkrat på et fint kontor i Oslo der drømmen om reservatet Nord-Norge lever og DNT har en drøm om en egen hage i Indre Troms.

Vi trenger en egen forvaltning NÅ der pengene ikke går sørover og rett i statskassa, men en forvaltning der folket bor og at det forvaltes lokalt!

Kommentarer til denne saken