Gå til sidens hovedinnhold

Ressurskolonien Norge

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

«No er det ljose døgn, so det e ikkje så fårleg om ljosverket er ute av drift. Men eg har rådd meg med steikeovn og strykjarn, so det er no kjærkome å få sakane tilbake så snart det er mogeleg».

Dette er fra en korrespondanse med Vannkraftlaboratoriet ved NTNU av Anders E. Skrondal fra Øksendal i 1945. Han hadde en liten vannturbin inne til reparasjon i Vannkraftlaboratoriet, korrespondansen representerer både framtidshåp og nøkternhet.

Ifølge Energifakta representerte produksjonen av elektrisitet i Norge ved inngangen av 2021 omkring 153 TWh, mens vi eksporterte 20,5 TWh. Tungindustrien i Norge brukte 46 TWh i 2019. Regjeringens iver etter å øke eksporten av ren vannkraft gjennom nye kabler vil føre til at til Norge mister konkurransefortrinn. Tungindustrien i Europa fyrer med kull og gass for å produsere jern og aluminium, en klimauvennlig produksjonsform. Norges billige og rene vannkraft går derfor som veldedighet til verdens rikeste land i Europa ment for grønnvasking av klimasamvittighet.

I en artikkel i Adressa for en tid siden postuleres det at «krafteksport er ikke skyld i høye strømpriser». Det er en oppfatning godt forankret i lufta, styrt av vindbaronenes kaputte samfunnskompass. Årsaken skal være knapphet på produksjonskapasitet (effekt), noe vi kunne håndtere med oppgradering av vannkraftverkene våre, slik at de får bedre sluke-evne for å ivareta effekttopper. Det vil ikke skje fordi kompassnåla til lobbyistene peker på pengesekken til vindkraftutbygging. Da blir oppgradering av vannkraftverk stående i investeringsskyggen.

Naturinngrep og forstyrrelser som i hittil har summert seg opp og blitt til konsekvenser i naturen, er helt ulik dagens vindkraftutbygging. I samme sekund første dynamittsalve settes av for et vindkraftverk, så er det irreversibelt for norsk natur i en skala vi aldri før har sett. Før vindkraftutbyggerne fikk slippe til med sin ødeleggelse, levde faunaen i harmoni med mennesker og dyr. Mennesket kobles fra tiden og hverdagen i naturen fordi vi trenger ikke mer enn vannspeil og vegetasjon som skifter farge etter årstidene. Vindturbiner med sin visuelle forsøpling og infralyd kan gjøre oss syke.

Verdens energibehov øker som følge av det «grønne skiftet». Få snakker om at det skjer en akselerasjon av energibehovet gjennom bruken av kull og olje for å fremstille materialer til vindturbiner. Få snakker om at gruvedriften i verden øker for å grave opp sjeldne metaller til disse turbinene. Få tenker over at økningen i energibehov betinger bruk av urørte områder med fossil energibruk som eneste mulighet til anleggsvirksomhet, gruvedrift og transport. Få snakker om intensiv søppelhåndtering for sortere og kassere vindturbiner når de blir utrangerte og må lagres i deponi fordi de ikke kan gjenvinnes. Få snakker om bygging av nye overføringslinjer i urørt natur.

Hvorfor ser vi ikke andre former for energiproduksjon som ikke medfører massiv naturødeleggelse? Et eksempel er geotermisk energiproduksjon som ikke ville medført naturinngrep av betydning. Geotermisk elektrisitet lages fra jordvarme eller bergvarme på land eller på sjøbunn. Varmen veksles ut til en varmepumpe slik at det kan produseres damp for en turbin som kan drive en elektrisk generator. Restvarme fra turbinen kan veksles ut til fjern/nærvarmeanlegg for oppvarming av bygninger.

Hvorfor vil ikke Senterpartiet ta inn CO2-binding i norsk skog i klimaarbeidet? Foruten å binde CO2 kan trevirke benyttes i varmekraftverk knyttet til fjernvarmeanlegg rundt tettsteder. Virkningsgraden ligger på 90 til 93 % med lite klimautslipp, mens det produseres både elektrisitet og varme.

Hva i all verden skal vi med regjeringens «Langskip-prosjekt?» Norges samlede utslipp av kulldioksid er 0,1 prosent av verdens utslipp. Men prosjektet vil gi klimafrelste politikere, byråkrater og forskningsinstitusjoner en mulighet til å vise seg fram, selv om dette er ødeleggelser av norske verdier i stor skala.

Hvordan skal vi konkurrere med andre nasjoner? Norge er en ressurskoloni for EU og Tyskland, enten det gjelder elproduksjon, oljeproduksjon med store skattekutt til Tysklands største oljeselskap Wintershall, eller selvtekt på våre fiskeressurser ved Svalbard der EU tar seg til rette.

Svaret fra politikerne er at vi skal konkurrere med kunnskap! Hvilken kunnskap skal vi selge til asiatiske land eller til amerikanerne som har verdens beste professorer? Når Norges regjering slutter seg til Acer for å selge vannkraft direkte til Europa, så fører det til at strømmen i Norge blir like dyr som på kontinentet. Da blir det umulig å drive den form for kraftkrevende industri som vi har gjort i Norge og som vår velstand er bygd på. Kortsiktige løsninger skapt av naive politikere og hensynsløse mulighetsryttere verner ikke om de industrifordelene vi har i Norge

I Norge er det blitt slik at en politisk sannhet er mye sannere enn en vitenskapelig og praktisk sannhet. Vår industrielle nedtur og svake handelsbalanse har begynt.

Bernt Øien er pensjonert laboratoriesjef. han har bl.a. jobbet med vannkraftmaskiner ved NTNU og oljevirksomhet i Equinor.

Kommentarer til denne saken