Gå til sidens hovedinnhold

Religiøsiteten i nord er ikke død

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Gudstroen for nedadgående, også i nord. Men da tenker jeg på en tro som leves ut i et fellesskap. For mange tror. Og religiøsiteten er ikke død her nord. Men som en sa: «Æ e religiøs, men på min måte.» Mange tenker slik. På mange måter har nordlendinger en tro uten tilhørighet, Den leves ikke ut i noe fellesskap!

Og de trenger ikke kirken slik som forfedrene. På mange måter kan kirken sammenlignes med en brannstasjon. Vi vet at den er der. Og den rykker ut når det er nødvendig. Det gir oss en viss trygghet at den er der når vi skulle trenge den.

Mange i nord har opplevde en forkynnelse der dommen var sentral. Helvete skremte, Og fortapelse og evig pine var ikke noe som varmet en kald vinterkveld!

Omvendelse er og skal stå sentralt i kirken. Men det handler i vårtradisjon ofte om å omvende seg fra verden, fra denne jammerdalen. Jeg tror det er viktig å omvende seg, ikke fra verden, men til verden. For den er skapt av Gud. Og Jesus levde jo her!

Når vi lever her på jorden, er det fordi Gud vil det. Og da skal vi, med den forstand Gud selv og ingen annen har gitt oss, leve det gode liv. Men for mange er det vanskelig å leve i denne verden. Og det kristne fellesskapet ble for trangt. Mange nordlendinger har opplevd å møte harde hjerter i kirke og forsamling. De fikk det bedre uten dette fellesskapet!

Men kanskje det aller hardeste er å møte kulden fra et fellesskap som kun har plass for dem som får det til, de vellykkete? Et fellesskap der det er de vellykkede med alle papirer i orden som regjerer. Det er hardt for den som ikke fikk det til, å møte en vegg av vellykkethet.

Vi trenger fellesskap hvor vi kan komme sammen og oppleve at det er noe som binder oss sammen selv om vi er forskjellige. For vi bryr oss om hverandre og trenger hverandre!

Siste søndag i oktober er det ifølge den kirkelige kalenderbots – bønnedag Denne dagen er nok ukjent for de fleste nordmenn selv om den med sitt grunnsyn preger mange av oss. For vi er et grublende folk som ofte er vel pessimistiske for hva fremtiden vil bringe.

Bots - og bededag går tilbake til 400- tallet. Men allerede i Det gamle testamentet leser vi om botsdager knyttet til krisetider. Og i middelalderen lyste paven til bots - og bededag når pesten herjet. Vi kjenner til at pave Gregor den store på slutten av 500-tallet lyste ut bots - og bededag da pesten herjet som verst.I Danmark - Norge ble fredagene i 1631 innrettet som bots - og bededager med en spesiell liturgi. Ellers har vi eksempler på at dagen ble avholdt i forbindelse med ulykker og annen nød. Men nå er altså dagen siste søndag i oktober!

Hva er så dagens særpreg? Og er det mulig at vi i et pluralistisk og flerkulturelt samfunn kan ha en slik dag her nord? Bot har med synd med å gjøre. Med rette kan vi spørre om hvilke synder det skal gjøres bot for? For mange er det unaturlig å be om tilgivelse for at vi ikke tar Gud alvor. Men noen finner det fremdeles relevant å be til Gud selv om vårt samfunn er gjennomsekularisert. Og det kan da ikke skade noen at det bes for dem som har ansvar i samfunnet.

Kanskje tiden er moden for å gi bots - og bededag et nytt innhold? Bots – og bedag kunne være en dag som samler det religiøse Norge, en allreligiøs dag som forener alt vi står sammen om.Vi lever nå i et flerkulturelt nordnorsk samfunn, men sekularisering, modernitet og økt pluralisme i våre nordiske land har ikke ført til at religiones tid er forbi.

Forsoning står sentralt både i islam og kristendom. Kanskje kunne det utarbeides en liturgi for forsoning som kunne benyttes i moskeer, kirker og andre gudshus denne dagen? For vi trenger noe som samler oss. Det norske samfunn som internasjonale fellesskap bygger på gjensidig respekt, menneskerettigheter og menneskeverd. Og for de fleste av oss her nord er noe fremdeles hellig.

Gjennom forsoningsgudstjenester kunne vi legge fra oss hat og bitterhet og møte hverandre med et åpent sinn. Vi vil oppleve at det er mer som samler enn som skiller. Og vi som lever i samme by og bygd ville få en anledning til å snakke med hverandre istedenfor å snakke om hverandre. For der mennesker møtes til forsoning, kan det skje noe positivt. Vi kan lære hverandre å kjenne, bygge broer og ikke minst- oppleve at religiøsiteten bør leves ut i et fellesskap!

Kommentarer til denne saken