Tillat meg å bidra med en anekdote fra mine lystige studiedager på Sydneshaugen for en drøy mannsalder siden. Hensynet til personvern forbyr meg å nevne både navn og fakultet, men essensen i historien er denne:

Vi hadde en helt ubrukelig underviser. Han var bedugget under forelesningene uten å være vittig. Han tafset på studinene. Med letthet kunne mellomfagsstudenter tangere kunnskapsnivået hans. Fåglane må vite hva som skjedde da han tiltusket seg jobben. Kort og godt en akademisk umulius av den gamle skolen.

Hvordan skulle Universitetet i Bergen løse problemet? Gode råd var dyre, men så skjedde miraklet at det nyopprettede Universitetet i Tromsø utlyste en stilling innenfor fagfeltet til denne dilettanten.

Fakultetsledelsen anmodet ham på det sterkeste om å søke. Ikke nok med det. Han ble utstyrt med en attest som var et panegyrisk mesterverk. At UiB ville gi slipp på en slik begavelse, kunne vel knapt nok fattes. I praksis var det umulig for de uvitende stakkarene i Tromsø å forbigå en søker med slike eventyrlige kvalifikasjoner. Fyren fikk jobben. Nygårdshøyden trakk et lettelsens sukk.

I våre dager fortsetter denne eksporten av inkompetanse, på et mye høyere nivå. Uten sammenligning for øvrig, som det sies når du vil ha ryggen fri, rant dette minnet i meg i hu da det ble klart at universitetsrektor Dag Rune Olsen i hurten og sturten setter kursen for Ishavshovedstaden. Han legger bak seg et aldri så lite katastrofeområde.

Gjennom hele sin tjenestetid har rektor Olsen fremstått som en selvtilfreds, selvhøytidelig snublefot. Det siste året har blunderne for alvor begynt å stokke beina hans. En sommer-snakkis ble det da Olsen gikk i bresjen for å gjøre rikskjendis av psykologiprofessor Svein Larsen, på grunn av et uskyldig sleivspark til nasjonen som hærtok og okkuperte Norge.

Så kom høsten, og koronaen blomstret. Likevel nektet universitetets rektor å sette en stopper for fadderuken. Å videreføre etableringen av den teite amerikanske toga party-tradisjonen var visstnok en menneskerett som måtte forsvares for enhver pris. Forutsigbar smitteøking fulgte. Følgelig satte Dag Rune Olsen bergenseres liv og helse i fare.

Hans inngrodde mangel på dømmekraft slutter ikke der. Nylig har det kommet for en dag, via en reportasjeserie i Bergens Tidende, at Olsen har vært i lommen på en av byens fremste lurendreiere – forhenværende NHO-topp Tom Knudsen. Rektor har latt seg bondefange, på Universitetets vegne, til å ville overta Knutsens private luftslott Praktikk AS. Prislapp: 20 millioner offentlige kroner, pluss en høyt gasjert sinekyrestilling for Knudsen frem til pensjonsalderen.

BTs avsløringer har vist at konseptet til enkeltmannsforetaket Praktikk er mildt sagt svevende, utover en intensjon om å drive med formidling av praksisplasser. I skarp kontrast til påstander fra Knudsen og Olsen, har gassballongen ingen forankring i bakken. Alt tyder på at Olsen har prøvd å føre Kunnskapsdepartementet bak lyset. Han har påstått at Vestland fylkeskommune vil understøtte prosjektet med flere årlige millioner, og sammen med Knudsen hevdet at NHO og LO har gitt sin tilslutning. Alle de tre organisasjonene benekter dette.

Uten bindende vedtak å henvise til, ville en skikkelig byråkrat aldri ha kommet med slike påstander. Rektor Olsen har utvist null rollebevissthet i holdningen til sitt mandat som leder for et styringsorgan.

Det hører med i bildet at Olsen har mottatt utvetydige advarsler fra økonomiavdelingen ved universitetet, særlig knyttet til rektorstillingens manglende fullmakt til å inngå avtaler av denne typen. På toppen av det hele har byggherren til luftkastellet, Mikke Mus-selskapets eier Tom Knudsen, underveis loppet fellesskapet for godt over en halv million i konsulenthonorarer.

Inntil videre er det uklart hva Dag Rune Olsen personlig har fått ut av alt dette, utover tilbakebetaling etter statens satser for noen fuktige «arbeidsmiddager». Det vil tiden vise, når en granskning er gjennomført. Kanskje er han bare den enfoldige oksen i glassmagasinet?

Hvordan gikk de så med vår akademiske venn fra innledningen, da han ansteg Tromsø? Ikke lenge etter ankomsten ble det klart for akademia i Nordens Paris at de hadde kjøpt katten i sekken. Han ble bevilget noen år til å gjøre seg umulig også nord for Polarsirkelen, mens universitetsledelsen pønsket på hvordan å bli kvitt ham. Anledningen bød seg da Universitetet i Bergen sto for tur til å utlyse en stilling innenfor angjeldende fagområde.

Gjett om tromsøværingene hadde lært. De var ikke sene om å utstaffere den vandrende katastrofen med en attest så positiv at den satte anbefalingen fra Bergen fullstendig i skyggen. Med skamros lag på lag, som en bløtkake av begeistring for det store talentets fortreffelighet, søkte han den nye jobben ved UiB. Og fikk den, naturlig nok. Mannen var umulig å forbigå. Ingen andre søkere hadde en tilsvarende skryteliste å vise til.

Uten sammenligning for øvrig, som det fortsatt heter: Kanskje har ikke bergenserne sett det siste av Dag Rune Olsen?