Det pågår et menneskerettighetsbrudd på Fosenhalvøya. Reindriften, som er basert på et tett samspill mellom beiter, rein og mennesker, har mistet deler av beiteområdene sine. Uten inngrepsfrie beiter vil reindriftskulturen miste sitt livsgrunnlag.

Men reindriften kjemper for mer enn sin egen kultur og livsgrunnlag, for reinen sameksisterer med mange andre arter som lever på de samme arealene, fra planter til sopp til insekter, andre beitedyr og rovdyr. Naturområder som disponeres av reindriften gir livsgrunnlag også for alle de organismene som lever i økologiske samfunn og økosystem sammen med reinen.

Det sies at reindriften har beiteland på 40% av Norges areal. Man kan dermed få inntrykk av at reindriften disponerer disse arealene alene, men de menneskelige inngrepene er allerede mange og beslaglegger og fragmenterer økosystem som reinen og andre ville dyr og planter trenger. Reindriften deler dessuten beiter med andre beitedyrsnæringer og arealer der jegere finner sitt bytte. Disse økosystemene, som gagner mange, har reindriften til nå beskyttet mot inngrep.

Reindriftssamenes menneskerettigheter handler om retten til areal der reinen kan gjetes i landskap med naturlige beiter. Denne landskapspraksisen favner ulike naturtyper, alle med et biologisk mangfold av arter som lever, vokser og formerer seg år inn og år ut i sameksistens med reinen. Dermed sikrer reindriftssamenes rettigheter at natur og kultur kan sameksistere i ubegrenset tid framover, tilpasset naturgrunnlaget.

Det biologiske mangfoldet har etablert seg over tusener av år i reindriftens beiteland, helt siden istiden. Jordsmonnet har fått sin karakter fra tidligere generasjoner av levde liv, og gir substrat og næring til nytt liv. For et utrent øye kan reindriftens beitearealer se like ut. Men hvert areal har en helt egen identitet, en identitet som skapes av de organismene som lever der, som i pulserende økologiske samfunn er tilpasset de ulike arealenes landskapsformer.

Særlig i Norge er det lett å tenke at vi har mye areal – så hva gjør et areal til eller fra? Men ett areal med ett økosystem henger sammen med andre arealer og andre økosystem, slik at individer fra mange ulike arter kan forflytte seg i søken etter livsgrunnlag under stadig skiftende vær og endringer i klima. Flere arealer med intakte økosystem gir artene større mulighetsrom til å opprettholde økosystemer i møte med framtiden.

Dessuten, areal med økosystem gir oss naturgoder. De huser planter som binder karbon og produserer oksygen, som holder på vann og som filtrerer vann, som kan høstes for mat, som gir habitat og produksjon av beiteplanter til rein og andre beitedyr, som gir rekreasjonsmuligheter fra byliv og mer. Det er mange natur- og samfunnsinteresser som til syvende og sist skal på vektskålen før nye inngrep vedtas.

Er det intakte økosystem som må vike for storsamfunnet eller må storsamfunnet tenke nytt i arealbruk knyttet til det grønne skiftet? Tar vi natur på alvor er svaret åpenbart.

Det er ikke første gang reindriften går foran. Reindriften viser i sak etter sak at inngrepsfrie arealer med levende natur gir livsgrunnlag, naturgoder og menneskeverd – i går, i dag og forhåpentligvis i framtiden.

Kari Anne Bråthen, professor i økologi, UiT Tromsø
Johan Martin Eira, reindriftsutøver, Kvænangen
Mona Henriksen, sauebonde, Porsanger
Janike Kampevold Larsen, professor i landskapsteori, AHO Oslo
Issat Niillas Oskal, pensjonert reindriftsutøver, Sørreisa
Adriaan Smis, sauebonde, Sørøya
Jan Ivvár Smuk, reindriftsutøver, Varangerhalvøya
Marita Strømeng, biologirådgiver, Tromsø
Tove Aagnes Utsi, førsteamanuensis i biologi, UiT Alta