Gå til sidens hovedinnhold

Reindrift og kraftanlegg: Hvilken virkelighet?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I et nytt svarinnlegg til meg insisterer Oddmund Enoksen på å være den som kjenner virkeligheten. Dette i motsetning til meg og andre vindkraftmotstandere. Jeg tror mange diskusjoner ville bli enklere om alle debattanter kunne erkjenne at vi alle ser virkeligheten i fra forskjellige synsvinkler; og dermed har ulike virkelighetsforståelser.

Ja, sist jeg hadde ærend på Sortland, så jeg vindturbinene på Ånstadblåheia; dog uten å dele Enoksens glede. For egen del har jeg hytte på Nygårdsfjellet med fri utsikt til vindturbinene på Skitdalshøgda, men det er ikke primært av estetiske grunner jeg argumenter mot landbasert vindkraft. Mitt hovedpoeng er at vindturbiner skremmer rein og medfører store driftsmessige vansker for reindrifta. Dette kommer på toppen av stadig mer omseggripende fysiske inngrep i reindriftslandskapet. Vel er Enoksen advokat, men jeg finner det likevel påfallende at han leser domsslutninger som den eneste virkelighetsnære oppfatningen av et saksforhold. Jeg regner med at Enoksen også, om mulig, anker dommer når han ikke godtar utfallet i første instans? I så fall aksepterer han ikke dommernes forståelse av virkeligheten.

Enoksen hevder likevel at mine argumenter «mangler rot i virkeligheten» fordi Gielas reinbeitedistrikt bare oppnådde en brøkdel av den erstatningen de hadde krevd for tapte muligheter til å benytte slaktegjerdet ved Bukkemyra på Gratangsfjellet. Det interessante her er at distriktet bare fikk erstatning for merarbeid under anleggsperioden. Det betyr at retten la til grunn at kraftlinja som sådan ikke forstyrret reindrifta når den først var etablert. Retten la også til grunn at slakteanlegget ikke var blitt mindre anvendelig etter at kraftlinja kom. Reineiernes virkelighetsforståelse er annerledes: Inndrivingen til slaktegjerdet var allerede vanskelig på grunn av kryssing av E6. Med kryssing av både kraftlinje og E6 ble det umulig. Det er kanskje heller slik at ganske lite av denne virkelighetsforståelsen nådde særlig langt inn hos dommerne i lagmannsretten?

Essensen i dette er det jeg i mine foregående innlegg har forsøkt å få fram: Flere påfølgende naturinngrep gjør tilpasningen til nye installasjoner stadig mer utfordrende. På et tidspunkt blir det for vanskelig, og man kan ikke lenger gjennomføre nødvendige arbeidsoperasjoner. Det er dette regelverket tar sikte å motvirke, men det viser seg meget krevende å få gjennomslag for i praksis.

Når det gjelder forskningen, har ikke jeg ut lagt rapporten om Raggovidda vindpark fra i fjor høst som noen fasit. Som tidligere anført, har forskningsresultatene på dette feltet vært sprikende. Det mest interessante med disse resultatene er at Colman/Eftestøl-gruppen nå endelig anerkjenner at rein kan bli direkte skremt av synet av vindturbiner og dermed har betydelig unnvikelse fra anleggene. Andre forskere på feltet kan nå si: «Velkommen etter». De har argumentert for dette i årevis.

Et annet eksempel på ulike virkelighetsforståelser: I rapporten «Vindkraft og reinsdyr- en kunnskapssyntese» NINA rapport 1305 (2017) som Enoksen tidligere har vist til, rapporterer Colman/Eftestøl fra sine observasjoner på Nygårdsfjellet: «Ingen negative effekter på driv funnet ..» (s. 31). 14 oktober 2019 hadde forsker Jonathan Colman et innlegg på et åpent seminar på Framsenteret i Tromsø. I en replikk til innlegget spurte distriktsleder Ole Johan Eira hvordan han kunne unnlate å rapportere negative effekter; reinflokken hadde jo brutt seg ut av gjerdet om natta. Colman svarte omtrent slik: «Det er godt mulig det du sier er riktig, men mine resultater er mine resultater». Her forsøkte altså reineieren å nå inn til forskerens virkelighetsforståelse med sin egen, men nådde altså ikke fram.

Søndag 17. januar i år fikk jeg sammen med min ektefelle et tilfeldig glimt inn i reindriftas virkelighet. Vi sto på en parkeringsplass ved E10 på Nygårdsfjellet og skulle straks kjøre hjem etter ei helg på hytta. Vi fikk da plutselig et nytt syn: Et reinsdyr kom løpende langs E10 i stor fart, anslagsvis minst 40 km/t, vekk fra vindturbinene, mer enn en kilometer borte. Et par dager etterpå ringte jeg distriktslederen for å spørre hva årsaken til dette kunne det være. Hadde det sammenheng med vindturbinene? Ja, det var vanlig at rein ble skremt og kunne trekke flere kilometer i motsatt retning. Han sendte meg skjermbilde av et GPS-plot av ei simle som representerer bevegelsene til en mindre flokk over ni dager, se bildet.

Ja, virkeligheten kan være mangfoldig, kanskje det ville være like greit å erkjenne det først som sist?

Kommentarer til denne saken