“Det er til tider skremmende, og for å ikke si provoserende, å oppleve hvordan reindriftsnæringen oppfører seg mot lokalsamfunn de selv er avhengig av.” Slik starter Gry Warth fra Kvænangen et innlegg som i slutten av mai sto i Nordlys og Framtid i Nord. Ved Sametingsvalget sist høst fikk Warth fast plass i samenes nasjonalforsamling som representant for Nordkalottfolket. Første gang vi hører noe fra henne, går hun hardt ut mot reindrifta.

Kvænangen er en liten kystkommune der samer og kvener har vært utsatt for hard fornorskning. Derfor er den rollen som Warth har fått viktig, og den innebærer et stort ansvar. Ikke minst fordi hun har rett når hun skriver at Kvænangen i likhet med flere andre distriktskommuner sliter med fraflytting, og det er forsiktig sagt. Store deler av kommunen har blitt fullstendig avfolket, og andre deler kan bli det.

Næringslivet

Men det er ikke sikkert at hun har rett når hun skriver at kommunen har et lite og sårbart privat næringsliv. Det er ensidig, ja, med stor tilbakegang i de tradisjonelle næringene jordbruk, skogbruk og fiske. Men er det lite når kommunen har to næringer som tjener millioner og milliarder; nemlig vannkraft og lakseoppdrett? I stedet for å rette søkelyset mot de to kapitalsterke næringene og drøfte om de bidrar til bosetting eller fraflytting, og om de bidrar til framgang eller tilbakegang for samisk språk og kultur, utpeker hun reindriftsnæringen til den som oppfører seg skremmende og provoserende mot lokalsamfunnet.

Heldigvis har Kvænangen hatt andre representanter på Sametinget. I forrige periode møtte Gunn-Anita Jacobsen som fast representant for Norske Samers Riksforbund (NSR). NSR og Flyttsamelista samarbeider. De sørget for finansiering slik at Kvænangen kommune fikk opprettet et samisk/kvensk språksenter i 2017. De gikk sammen om å støtte fiskernes kamp mot etablering av oppdrettsanlegg øst for øya Spildra. De støttet arbeidet for at Kvænangen skulle bli en omstillingskommune slik at kommunen kan få et mer variert næringsliv. Selv om omstillingsperioden snart er over, vil Sametinget fortsette å gi tilskudd til lokale småskala bedrifter.

Heldigvis har NSR fortsatt flertall i Sametinget. Derfor kan Kvænangen kommune regne med støtte i arbeidet med et besøkssenter for reindrift og kystsamfunn. Inspirasjonen for dette er villreinsentrene på Hardangervidda og Dovre, to områder som har avgjørende betydning for villreinen. En av de som har engasjert seg for et senter i Kvænangen er Berit Marie Eira fra Flyttsamelista. Hun tilhører Favrresorda reinbeitedstrikt og bor i kommunen flere måneder i året. Senteret vil trenge ansatte. Sammen med språksenteret kan det bidra til å gjenvinne noe av det som gikk tapt under fornorskningen.

Mens Gry Warth helt i samsvar med resten av Nordkalottfolket, EDL, Oddmund Enoksen med flere driver fram motsetninger mellom reindrifta og andre, viser NSR og flyttsamelista at dialog og samarbeid fører fram. Og de to er ikke alene. I kommuneplanen som ble vedtatt i fjor tar Kvænangen kommune reindriftas behov på alvor. Hvert år har politisk ledelse og adminstrasjonen møte med de fem reinbeitedistriktene i kommunen. I år står store saker som vindkraft, vannkraft og mineralleting på dagsorden, men også mindre saker som merking av turløyper og enkelt friluftsliv.

Om sommeren er Burfjord idrettslag med og arrangerer verddeturnering i fotball for sjuerlag fra bygder og reinbeitedistrikt. Den samler deltakere fra store deler av Nord-Norge og hadde aldri blitt til uten godt samarbeid mellom flyttsamer og fastboende.

Reineierne gir håp

Det meste av Gry Warth sitt avisinnlegg handler om bruk av ATV i utmark, og hun kommer inn på kjøretillatelser i forbindelse med mineralleting. Hun skriver at mineralnæringen i Kvænangen strekker seg tilbake til 1800-tallet, og at påbegynt letevirksomhet bringer optimisme og håp for de som bor her. Derfor godtar hun ikke at reindriftsnæringen motsetter seg at letefirmaet, som til og med er et samisk firma, får bruke motoriserte kjøretøy på fjellet.

For det første: På midten av 1800-tallet ble det satt i gang gruvedrift i Kvænangen, men det utviklet seg aldri til en stabil mineralnæring. Blant annet ligger ei åpen gruvesjakt som felle inne på fjellet mens gruveselskapene forduftet for flere generasjoner siden. Hva slags varige spor finner vi etter reindrifta som har utnyttet de samme områdene uten avbrudd i flere hundre år?

For det andre bringer påbegynt letevirksomhet alt annet enn håp for mange av oss som bor her. Det hjelper lite at samer eier firmaet som det multinasjonale mineralselskapet har leid inn for å lete. De kan ikke hindre at moderne gruvedrift er kortvarig virksomhet som skaper store og varige skader i naturen. Det som gir oss andre håp er at reineierne i Spalca sier tydelig nei til virksomhet som vil skade livet på fjellet, i elvene og, ikke minst, i fjorden som både fiskerne og oppdrettsnæringen er avhengig av.

I neste avsnitt påstår Gry Warth at reineierne kjører hensynsløst i utmarka mens lokalbefolkningen må gjennom et enormt byråkrati dersom man vil hente ved i egen skog. Kan hun gi et par eksempel på det byråkratiet som hun sjøl eller andre har vært igjennom når de skulle hente ved i egen skog?

Lang kamp

Gry Warth avslutter med å be om et lovverk som balanserer makten bedre. Med andre ord. Hun og resten av Nordkalottfolket jobber for å svekke rettigheter som reineierne klarte å oppnå etter mer enn seksti års kamp. Den kampen startet for alvor da Elsa Laula Renberg fikk i stand det første samiske landsmøtet i 1917.

Dersom Nordkalottfolket får det som de vil, går det slik Ivar Bjørklund skriver i Nordnorsk debatt den 2. juni. Da blir Sametinget en arena som krever at norsk skal anerkjennes som et samisk språk, som vil jobbe for at reindriftens rettsvern skal innskrenkes ytterligere og som skal gjøre like stor innsats for norske og kvenske interesser som for samiske interesser.

Ole Henrik Magga var den første sametingspresidenten. Han jobbet for å styrke sjøsamene, og dermed alle fjord- og kystfiskere i nord, sine rettigheter. Han jobbet for alle de samiske språkene, for fastboende og flyttsamer. Andre presidenter, enten de har vært fra NSR eller Arbeiderpartiet, har gjort det samme. Utenfor Sametinget finnes noen som mener at sametingspolitikerne ikke gjør nok for samisk språk og kultur, og at innsatsen mot fraflytting, forgubbing, sentralisering og avfolkning i Sápmi er for dårlig. Men Nordkalottfolket er ikke opptatt av dette. De vil bruke Sametinget for å avvikle samiske rettigheter.