Regjeringen foreslår å tredoble beskatningen av norsk havbruk – fra 22 % til 62 % - gjennom å innføre en grunnrenteskatt på 40 %. Inkluderer man regjeringens økning i utbytteskatten, produksjonsavgiften, innføringen av en ny naturressursskatt og økningen i formuesskatten, kan enkelte aktører ende opp med å betale 85 % skatt. Andre over 100 %. Alle forstår at slik kan vi ikke ha det. Og at det vil få konsekvenser for investeringer og jobber langs kysten vår.

Norge vil med regjeringens forslag bli det eneste landet i verden som har denne særegne grunnrenteskatt på havbruk, og vil få dobbelt så høy beskatning som land nummer to på listen når man inkluderer den alminnelige selskapsskatten på 22 %. Aldri har en norsk regjering (og neppe i noe annet OECD-land heller) foreslått en så dramatisk forverring av rammebetingelsene for en konkurranseutsatt næring som produserer mat, varer eller tjenester.

Gjennom regjeringens forslag vil Finansminister Vedum inndra 40 % av alle fremtidige kontantstrømmer i næringen. Dette er kontantstrømmer som næringen har bygd opp gjennom tiår, og hvor gründere og andre private eiere har tatt all risiko og bygget opp verdiene i næringen, mens staten solgte seg ut fordi den mente risikoen var for høy. Kapital som inndras er i stor grad risikokapital som skulle gått til nye investeringer og arbeidsplasser langs hele kysten, herunder grønne investeringer, investeringer i egen verdikjede, og investeringer i annet næringsliv. I tillegg brukes kapitalen til å betale den særnorske formuesskatten på blant annet merder, fartøy og annen arbeidende kapital.

Et eksempel er SalMars største eier, investeringsselskapet Kverva i Trondheim. Over de siste fem år har utbyttene fra SalMar til Kverva blitt brukt som risikokapital i andre investeringer, blant annet i Insula AS, ScaleAQ, Nutrimar og Pelagia. Alle viktige industriselskaper som går i bresjen for det grønne skifte. Dette er bedrifter som også skaper arbeidsplasser flere steder langs kysten, og i Innlandet. For eksempel er Insula Lofotens største arbeidsplass med over 150 årsverk.

At investorer gjerne velger å investere i egen region eller eget nærområde er ikke overraskende, og er godt dokumentert i forskningslitteraturen. I Norge har dette investeringsmønsteret nylig blitt illustrert i en fullstendig kartlegging av hvem som investerer i næringslivet i Nord-Norge (Menon, 2022). Her har man identifisert hvor eierne til bedriftene er bosatt. I figuren nedenfor ser vi at de lokale eierne (som bor i samme delregion som selskapet er lokalisert) har en svært sentral rolle som tilbyder av ny tilført egenkapital (investeringer), en rolle som er langt tydeligere enn det deres eierandeler i næringslivet skulle tilsi.

Kilde: Menon, 2022.

De siste fem årene har lokale eiere (som er bosatt i samme region som bedriften de investerer i) stått for et sted mellom 30 og 90 prosent av egenkapitaltilførselen i Nord-Norge. Det er lavest andel i Vest-Finnmark, sannsynligvis på grunn av olje- og gassektorens sentrale rolle. I Bodø og Hålogalandsregionene er lokalandelen høy og her er også innslaget av sjømat stort. Dette trekker i retning av at sjømataktørene spiller en helt sentral rolle som investorer lokalt, noe eksemplet med Kverva viser.

Over hele landet investerer havbruksselskap i slakteri, settefiskanlegg, bearbeidingsanlegg, lokal infrastruktur og annet næringsliv. Fraflyttingskommuner har blitt tilflyttingskommuner. Fjernes ytterligere 40 % av den tilgjengelige investerings- og risikokapital, vil investeringene reduseres og veksten langs kysten avta. Så enkelt, og samtidig brutalt, er det.