Takk for et inspirerende innlegg i NordNorsk Debatt fra Magnus Joki Arild, en ung, reflektert og framsynt finnmarking!

Din optimisme deler jeg - på et prinsipielt grunnlag: Jeg har en grunnleggende tro på mennesket, dets skaperevne og vilje til endring når det er nødvendig.

Jeg var like optimistisk som deg da jeg som fersk fylkespolitiker i 1983 foreslo at Finnmark måtte promotere alle sine fantastiske muligheter. Den gang hadde Finnmark fylkeskommune en fylkesordfører, Helmer Mikkelsen fra Porsanger som torde være dristig. Han var svært resultatorientert og sa en gang:

«Finnmark er så rikt og flott – her må jo alle ønske å bo, sier alle. Men dette blir jo bare besvergelser om vi ikke kan gjøre noe med det!»

Han støttet et forslag fra Venstre om å avholde et Finnmarkstreff i bl.a Oslo og Tromsø for å komme både studenter, men også utflyttede finnmarkinger i tale. Og når fylkesordføreren var positiv, fulgte også resten av Aps gruppe etter.

Møtene vi hadde med fremtiden funket bra. Min optimisme ble likevel betydelig redusert.

I de påfølgende 14 år som fylkespolitiker måtte jeg nemlig erkjenne at Finnmark og Nord-Norge manglet noe langt viktigere enn våre ressurser, beliggenhet, kompetanse og muligheter:

Vi manglet det viktigste verktøy for å oppnå politiske mål: MAKT til å utvikle og gjennomføre politikk til Nord-Norges og Finnmarks beste.

Selv om Stortinget hadde fra 1975 gitt norske innbyggere muligheter for å velge våre fylkespolitikere, var beslutningene begrenset til «farge og beliggenhet på skolene» eller «antallet etasjer på fylkeshuset» - og hvor mye politikerne skulle ha i ekstralønn.

I 2017 vedtok Stortinget den største demokratireformen siden 1975: Regionreformen.

Den var basert på at staten skulle avgi makt og ressurser til regionene. Tidligere hadde vi 19 fylkeskommuner i Norge, derav tre i Nord-Norge.

De hadde en ting felles; alle var uten REELL makt til å utvikle regionene, inkludert Finnmark.

Fra 1975 til 2021 skulle folketallet i Finnmark økt til 107.000 om vi fulgte samme vekst som landssnittet. Vi er kun knappe 74.000 her i dag! Vi mangler altså 33.000 mennesker i denne delen av Nord-Norge.

Regionreformen skulle sørge for færre, større og sterkere regioner med økt myndighet.

Dessverre feiget også stortingsflertallet ut ved å dele ut «bare» 49 ulike tidligere statlige oppgaver, men hvor kun samferdsel, kompetanse og næringsutvikling tilhørte de noe større og tyngre.

Så gikk det politikk i dette, som det heter. Fordi forslaget kom fra KrF og Venstre, kunne ikke Sp støtte det siden de var i opposisjon. (Men Sp var for dette fra de deltok i Bondevikregjeringen fra 1997 og helt fram til 2013!).

Og i disse dager rygger Sp Finnmark tilbake til fortiden hvor det kun var et knippe heltidspolitikere og 140 byråkrater i Vadsø som hadde glede av Finnmark fylkeskommune. Resultat: Fraflytting og forgubbing.

Troms og Finnmark er ikke en megatung størrelse som f.eks Viken, Vestland eller Trøndelag, men betydelig sterkere enn hva Troms og Finnmark vil bli hver for seg.

Jeg tror fortsatt det er mulig å skape en sterk maktfaktor her i store Nord - dersom Nord-Norge blir en samlet region under styring av fremtidsrettede politikere som ser de samme muligheter som bl.a. Magnus Joki Arild!

Først må reverseringsarbeidet skrinlegges helt. Det er et politisk blindspor tilbake til fortiden.

Troms og Finnmark bør heller gå sammen med Nordland i én folkevalgt region – Nord-Norge (evt. Hålogaland/Nordlandet).

Sammen med betydelig overført makt til bl.a. å ta grunnrente av energiproduksjonen, mineraler og biologiske ressurser på hav og land, får vi en kapitaltilstrøm som gir oss virkelig mulighet til å bygge Det Nye Nord.

Da kreves det person- og bedriftsrettede tiltak i hele den nye regionen, og størst i det viktige grenseområdet opp mot den politisk, militære og økonomiske stormakten Russland.

Hvis Stortinget våger å tenke nytt, grønt og fremtidsrettet og ikke grått og tilbakeskuende, ser jeg et håp for denne landsdelen vi alle nordaførr er så glade i.

Men Stortinget frykter at Nord-Norge skal snakke med én samlet stemme, og fremme slike krav. For det kan ikke Stortinget lenger lukke ørene for – de tvinges til å komme oss i møte: Den samlede kraften i velgere fra Nord-Norge avgjør nemlig regjeringsspørsmålet. Slik motmakt liker ikke Oslo-makta.

Derfor er statspartiene Ap og Sp sammen med LO og SV(?) mot å flytte makt fra Oslo-området. De er tjent med splitt og hersk. Tre maktesløse fylkeskommuner passer derfor bra for dem.

Men ikke for oss som bor her og tror det er mulig å skape ny vekst.

«United we stand – divided we fall».