Gå til sidens hovedinnhold

Regjeringas særavgifter fratar norsk fiskerinæring konkurransekraft

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I den såkalte «Klimameldingen» som regjeringa nylig la fram, er det forslag om en dramatisk økning i mineraloljeavgiften. Dersom forslaget går gjennom i Stortinget, vil det medføre at norske fiskefartøyer i 2030 vil måtte betale en diesel-avgift pr. liter på over 5-kroner. «Innpakningen» av avgiftsøkningen som et klimatiltak, burde regjeringa avstå fra. Isolert sett kan avgiften knapt sies å ha noe med klima å gjøre. Forbruket av diesel vil neppe reduseres i særlig grad siden det nøkternt sett ikke finnes realistiske alternativer til dieselmotorer som framdriftsmaskineri i fiskeflåten. Regjeringa stiller derfor fiskeflåten overfor et «avgifts-ultimatum» uten at regjeringen samtidig kan peke på realistiske, «klimavennlige» framdriftsalternativer flåten eventuelt kan konvertere til!

Tromsø Senterparti mener at den foreslåtte avgiftsøkningen derfor kun synes å ha som formål å styrke inntektssida i framtidige statsbudsjett. Vurderinger av konsekvenser av forslaget for flåten, landindustrien og for den fiskeriavhengige kysten, synes å være helt fraværende. Dette framstår som et gedigent paradoks, samtidig som regjeringa har utpekt sjømatnæringa som ei vekstnæring der nye arbeidsplasser skal skapes til erstatning for bortfallet innenfor olje- og gassnæringene.

Norsk sjømatnæring konkurrerer i et internasjonalt marked der sjømatnæringas konkurransekraft i stor grad avhenger av hvilket kostnadsnivå sjømatnæringa har. I Barentshavet forvalter Norge og Russland viktige fiskebestander i fellesskap. Norske og russiske fiskefartøyer fisker i de samme havområder og selger fisk i de samme sjømatmarkeder. Det er så langt ingen signaler om at Russland vil pålegge sin industri og sine fiskefartøyer «klimaavgifter» etter samme mønster som regjeringa har lagt til grunn i sin «Klimamelding». Norske fiskefartøyer og norsk fiskerinæring vil derfor kunne erfare at etter hvert som «klimaavgiftene» gradvis økes i Norge, vil norsk sjømatnærings konkurransekraft reduseres parallelt med avgiftsøkningene. Dette vil i så fall kunne få følbare konsekvenser for norsk sjømatnæring og norske arbeidsplasser i sjømatnæringa.

Våre naboer, sjømatnasjonen Russland, vil i en slik setting kunne bli den store markedsvinneren på bekostning av sjømatstormakten Norge og norske arbeidsplasser. Det vil være et stort paradoks om markedsliberalistene i Høyre bidrar til politiske vedtak i Stortinget som påfører norsk fiskerinæring særavgifter og derved fratar norsk sjømatnæring konkurransekraft i det internasjonale sjømatmarkedet.

Norsk fiskerinæring har historisk sett hatt store svingninger. Det forhold at fiskerinæringa har hatt en positiv utvikling de senere år, er ikke ensbetydende med at man kan legge til grunn samme utvikling framover. Effektene av covid-19 i form av en betydelig markedsnedgang, er et eksempel på hvor fort utviklingen i næringa kan snu.

Et annet eksempel med store konsekvenser, er at kysttorsken står i fare for å miste sitt bærekraftstempel, den såkalte MSC-godkjenningen. MSC-stempelet er viktig både for butikkjedene og forbrukerne i bl.a. Europa. Det knytter seg derfor stor usikkerhet til hva MSC-bortfallet for kysttorsken vil bety både for omdømmet til norsk sjømat, sjømatomsetningen og prisutvikling på norsk fisk i det internasjonale sjømatmarkedet.

Fiskerinæringa er ei av de mest konkurranseutsatte næringene i landet der markedsmessige nedturer kan komme brått på. I tillegg må næringa forholde seg til tidvis store svingninger i fiskebestandene. Det fiskerinæringa derfor ikke trenger verken nå eller framover, er å bli utsatt for «en politisk risiko» i form av statiske, nasjonale særavgifter som er blottet for hensyntagen til den totale risiko ei bestandsbasert og konkurranseutsatt norsk fiskerinæring må forholde seg til.

Kommentarer til denne saken