Det lyves hemningsløst om vær og vind, manglende nedbør, elver som fryser samt forsyningssikkerhet. Sannheten er at norsk elektrisitet til enhver tid sendes dit den er beste betalt, og forsyningssikkerhet har vi hatt siden 1993 i følge Hogne Hongset.

Kaldt vær øker forbruket, som igjen øker prisen. Frisluppen markedsøkonomi uten kontroll har infiltrert verden og Norge, hvilket vil komme til syne på flere vis. Enkelte har advart om hvor strømprisen har vært på vei, men blitt ignorert og druknet i veldreide usannheter. Først nå viser konsekvensene av markedsliberal kraftpolitikk seg i realitetens nådeløse lys. Politikerne, de som har latt dette skje på våre vegne, er fri fra ansvar. På tide å ansvarlige gjøre dem mer? Norge er et kaldt land, hvor varme har blitt en luksusvare, og kulde en farlig faktor.

Strøm er et nasjonalt produkt politikerne har avgitt råderett over. Nå blir vi flådd og får smuler i retur. Kutt i el-avgifta med 10 øre pr kWt er en vits. Dessuten tjener de rikeste forbrukerne mest på tiltaket, i god, gammel høyrestil. Norge har overskudd av kraft som sendes ut til tross for lav vannstand i bassengene. Ved hjelp av kraftkabler som Nordlink og North Sea Link, selges elektrisiteten vår til et europeisk marked, hvorfra vi for tiden kjøper dyrt tilbake. Inkludert avgifter er norsk strøm en vare som produseres for 30-40 øre timen, men havner på 5,75 kroner. Fortjenesten på 5,35 kommer ikke folket til gode.

Har dette virkelig juridisk aksept? Tom Dybwad stiller spørsmålet i Klassekampen 30/11. «Lov om pristiltak» § 2 sier nemlig at «det er ulovlig å kreve, ta eller avtale priser som er urimelige.» Nettleia legger seg tungt på toppen. Elvia, et av flere nettselskap, alle med monopol, har uttalt at: «sannsynligvis vil den timen i måneden hvor du bruker mest strøm bestemme hvor høyt fastledd du får i nettleie.» Han reagerer på at en vare skal prises etter én av til sammen 30x24 timer. En annen skribent ber politikerne om å rydde opp i jungelen av kraftselskap samt nettleia. Det behøves en grundig gjennomgang av kraftproduksjonen fra den gang Energiloven ble innført i 1991 til nå. Tvangsinstallasjon av smartmålere må med samt den nye måten nettleia skal utregnes på. Et slikt arbeid er visstnok planlagt. Så spør det bare om hvor mange bukker som skal passe den havresekken. Og hvor lang tid tar det?

Ved årsskiftet nærmet antall aleneboere i landet seg en milliard, eller litt i underkant av 20%. Hvor mange av disse er lavtlønte, uføretrygda og minstepensjonister? Det er ren logikk at nevnte kategori, som må klare alle utgifter på en inntekt, sliter mest. I tillegg sender jeg en tanke til bønder, bedrifter, fabrikker, der vanlige folk arbeider, samt kommuner, som skal betale oppvarming av skoler, sykehjem og andre offentlige bygg. Vil bumerangeffekten slå tilbake i form av konkursbo? Og/eller dyrere varer og tjenester? Selv om penger finnes? Tilsammen innvilget den avgåtte regjeringa glatt koronastøtte på 9,5 milliarder. Utenlandske eiere skattlegges ikke, men fikk mange hundre millioner. Halvparten av bedriftene, som fikk innvilget sine søknader, viste seg å få gode årsoppgjør, uten å måtte betale ei krone tilbake. Hva skjer med velferden i denne kyniske virkeligheten?

Rundt århunderskiftet hevdet jeg at vi er med på å gjenopprette husmannsvesenet, uten å høste gehør. I dagens situasjon er tanken mer forståelig. For hva vil skje når vanlige folk ikke klarer å betale regninger for strøm og offentlige tjenester og annet vi ikke kommer unna? Er vi fanget i dysfunksjonelle systemer? Mye bærer galt av sted. Norske husholdninger betaler for eksempel 400 millioner kroner årlig til et energifond, som forvaltes av Enova. Formålet er å gi energisparende råd og hjelp til folk flest. Lars Even Egner har forsket på ordningen og funnet at «Det meste av pengene går til husholdninger med samlet inntekt fra 1,3 millioner og oppover. At pengene i praksis tilfaller de mest bemidlede er forøvrig ingen nyhet.

AP-SP-regjeringa har mye jungel å hugge seg gjennom. Nylig uttalte olje- og energiminister Mjøs Pedersen at strømforvaltningen vår alt i alt har gått rimelig bra. Da unngår hun å se ting i sammenheng og kan umulig gjøre en jobb for folk flest. I dag ble det argumentert på NRK radio for at olje- og kraftindustrien behøver forutsigbare forhold. Jeg hverken ler eller gråter, men skulle gjerne umyndiggjort den nye regjeringa, som vil bruke et beløp tilsvarende 4 statsbudsjett, på å framskynde framtidige kriser, ved å investere så mye i utvida olje- og gassproduksjon. Skal samfunnet svekkes og klasseskillene økes enda mer? Hvordan kan vi unngå det når ca 90 % av strømproduksjonen er offentlig eid uten at eierne kan sørge for at norske ressurser benyttes til fellesskapets beste?

Finnes det handlingsrom? «Nei til EU» har prøvd vedtaket om Acer for retten. Begrunnelsen er at det innebærer suverenitetsavståelse. Den slags krever 2/3-dels flertall. De tapte første runde. Men hvis de anker dommen, bør både politikere og folk stille seg bak. Forøvrig har Statkraft en kvartalsforbedring på 3,5 milliarder i forhold til i fjor. Hvor blir de kronene av? Kan ransutbyttet omfordeles? Det er ingen løsning på sikt, siden forutsigbarhet er vesentlig, for alle.

Hilsen en i ovnskroken med lusejakke og pledd over knærne