Siden 2017 har begrepet Recovery blitt altoverskyggende innenfor psykisk helsearbeid i Norge. Det kan virke som om det har oppstått et nytt omsorgsfag. Enhver som har med psykisk helsearbeid å gjøre må forholde seg til idéene om Recovery.

Vanligvis vil nye retninger møtes med noe skepsis, men jeg har enda til gode å finne noen som stille seg kritisk til den type tenkning som sonderer under begrepet Recovery. Dette vil være utenkelig innfor de fleste andre fag. Men innenfor fagfeltet psykisk helse så kan det nesten virke som om det har oppstått en type konsensus. Her skal ingen føle ubehag, vi kritiserer ikke. Problemet med denne servile holdningen er at vi aksepter alt, «anything goes». Denne observasjonen gjør meg bekymret. Skal vi bare akseptere denne maktovertakelsen? Er Recovery et praktisk utøvende helsefag som kan erstatte alt vi har syslet med innenfor psykisk helsearbeid?

Hva er så dette Recovery? Professor Ottar Ness knytter Recovery til begrepene sosial transformasjon, anti-stigma, antidiskriminering eller sosial ulikhet. Summen av det Ness (2020) beskriver kan også forstås som identitetspolitikk. I følge Trawny (2022) bygger identitetspolitikk på en konflikt i tilknytning til et diskriminert subjekt. Sistnevnte påstander vil neppe medføre større uenighet. Den såkalte «Me Too movement» var definitivt på sin plass. På samme måte er Recovery et betimelig etisk korrektiv innenfor psykisk helse og rusomsorg. Selvfølgelig skal pasienten selv være den sentrale personen i behandlingen, og behandlingen skal først og fremst være styrt av pasienten.

Men i det rådende identitetspolitiske klima har noe forunderlig skjedd. Det som skulle være pasientenes emansipasjon og rettighetskamp har blitt kuppet av akademikere og helsebyråkrater. Akademikerne skriver bøker om Recovery som helsebyråkratene bruker som idegrunnlag for drift av tjenestene. Så når jeg snakker om Recoverybevegelsen så sikter jeg, absurd nok ­– ikke til pasientenes frihetskamp, men en proxy bestående av velmenende fagfolk, opportunistiske byråkrater og akademikere.

Selv om Recoverybevegelsen har uomtvistelige moralske poenger så er det et saksforhold som må belyses. Recovery er ikke et praktisk utøvende helse- og omsorgsfag. Recovery har ingen handlingsrepertoar, ingen håndlag – ingen taus kunnskap. Recovery forteller ingen ting om hvordan en rent praktisk drar omsorg for syke personer. Recovery kaller ikke til handling når egenomsorgen kollapser hos personer med dype depresjoner – eller andre alvorlige psykiske lidelser. Recovery kan ikke erstatte sykepleie, men den kan overskygge og fortrenge vårt fokus på livsviktig basal omsorg. Nødvendig pleie og omsorg, kan lett fortrenges fordi Recovery har en enorm ideologisk og moralsk appell. Den stille, hverdagslige, og handlingsorienterte praksis faller lett i skyggen av den tidsriktige og politiske Recoverybevegelsen.

Det finnes også eksempler på at sykepleiefaget har blitt direkte undertrykket. Jeg er blitt gjort kjent med at ledere inspirert av Recovery skal ha kritisert sykepleiere for å ha brukt ord som pleie, omsorg og sykepleie. Hvilket omfang dette har er vanskelig å si, men at det forekommer overasker meg ikke. Spesielt ikke etter å ha overvært en del foredrag av Recoveryorienterte akademikere. Disse akademikerne har plassert sykepleie/pleie og omsorg i kategorien for gammelt, utdatert og undertrykkende tankegods som er forlatt. Det å nekte en yrkesgruppe å bruke sitt fagspråk er sjokkerende, men tidsriktig.

Men hva skjer i praksis når ord forbys? I den kliniske, praktiske hverdag så betyr ord noe. Når et fagmiljø kansellerer sentrale begreper knyttet til livsnødvendig pleie og omsorg så bør det ringe en alarm for alle involverte sykepleiere. Ord er ikke bare ord, ord er også tanker, vi tenker i språk. Vår indre monolog tilkjennegir seg i vårt indre som talespråk. Slutter en å snakke om grunnleggende behov, så slutter en også å tenke på det. Ordene vi bruker gir retning for våre tanker, og dermed våre fysiske handlinger.

Tidligere hevdet jeg at recovery manglet handlingsrepertoar, og Karlsson and Borg (2017) understreker dette når de skriver at «vi må øve oss på å lytte, lukke munnen og sitte på våre hender (p. 82). Jeg kunne ikke vært mer uenig. For de sykeste pasientene er slike holdninger oppskriften på tragedie. Tragedier som NRK dokumentaren «Mysteriet søsteren min: Hvorfor døde Anne?» anskueliggjør. En kan også reflektere over om ikke enda mer alvorlige hendelser kunne vært unngått om noen ikke hadde sittet på sine hender.

Det er mye som taler for at Recovery er den nye miljøterapien. De som jobber innenfor psykisk helsearbeid/helsevern, trenger et felles fag. Et fag som, for all del, ikke kalles sykepleie, men som inneholder kunnskap om å ta vare på og sørge for syke mennesker. Sosionomer, vernepleiere, ergoterapeuter, barnevernspedagoger ol. har vært på jakt etter dette faget. Et felles fag, og lenge har begrepet miljøterapi blitt brukt. Men det er mye som taler for at miljøterapi har mistet noe av sin popularitet. Stadig oftere hører en begrepet klinisk Recovery. Jeg vil ikke begi meg inn i det villniset av ulike definisjoner av klinisk Recovery. Jeg vil heller påpeke at det alltid vil være behov for sykepleie. Egenomsorgssvikt er en betydelig helsemessig utfordring hos personer med alvorlige psykiske lidelser. Den forkortede levealderen vi ser hos mange personer med psykiske lidelser må forstås som summen av sviktende egenomsorg over tid. Jeg er oppriktig bekymret for de pasientene som trenger vår helsehjelp når jeg ser på hva enkelte tilhengere av Recovery får seg til å skrive.

Ideologiske forkynnere er farlige, og jeg kjenner på en voldsom motstand når jeg møter nyfrelste Recoveryanere. Alt gammelt skal bort, nå er det Recovery som gjelder. Det er riktig at sykepleie er gammelt. Ifølge en anekdote om sosialantropologen Margaret Mead så skulle hun ved en anledning ha vist frem et lårbein. Lårbeinet skulle være et eksempel på den tidligste kultur som vi kjenner til. Et gammelt lårbein i seg selv peker ikke på en sivilisasjon eller kultur. Men det faktum at lårbeinet hadde vært brukket og grodd peker mot et hendelsesforløp en ikke ser hos dyr. Noen måtte ha utført omsorg/syke-pleie for dette menneske, skaffet mat og drikke (Brand & Yancey, 1993). Sykepleie er noe karakteristisk ved menneske som art, en væremåte som skiller oss fra alle andre dyr. Med et sånt bakteppe vil Recovery knapt fortone seg som et komma i den menneskelige historie, mens sykepleie – eller pleie og omsorg – vil alltid være essensielt for arten homo sapiens.

Om noen uker skal jeg delta på Schizofrenidagene 2023. Kanskje Nordens største konferanse om psykisk helse, og nok en gang er verdens desidert største helsefag (sykepleie) ikke nevnt en eneste gang.

Referanser

Brand, P., & Yancey, P. (1993). Pain: the gift nobody wants. New York: HarperCollins.

Karlsson, B., & Borg, M. (2017). Recovery : tradisjoner, fornyelser og praksiser. Oslo: Gyldendal akademisk.

Ness, O. (2020). Hva er recovery? Intervju med Ottar Ness, del 1. https://recoverybloggen.com/2020/08/26/ottar-ness-del-1/

Trawny, P. (2022). Hitler, die Philosophie und der Hass: Anmerkungen zum identitätspolitischen Diskurs: Matthes & Seitz Berlin.tromsø