Det har i lengre tid vært fokus på planene om å etablere anløpshavn for amerikanske reaktordrevne ubåter på Tønsnes, like utenfor Tromsø sentrum. For ei tid tilbake var denne saken til behandling i kommunestyret i Tromsø. Med unntak av Rødt, SV og MDG var det klart flertall for å akseptere, eller kanskje til og med bejuble, at det ble etablert et slikt militært anlegg kloss inntil nordnorges største by. Dette på tross av at innstillinga fra kommunens administrasjon var svært kritisk til et slikt anlegg, da gode risikoanalyser og beredskap mot evt. ulykker ikke var på plass.

Nå har Forsvaret utarbeidet slike analyser, og sjøl om deler av disse på vanlig måte er hemmeligstemplet og ikke tilgjengelig for folk flest, så slår analysene klart fast at sannsynligheten for ulykke er svært liten, mens konsekvensene av en ulykke er svært store. Risikoen, altså det som er sannsynlighet multiplisert med konsekvens, er fortsatt svært stor, fordi ei ulykke vil være en alvorlig trussel ikke bare mot en eller noen få mennesker, men for alt i kommunen; næringsliv, helseinstitusjoner, organisasjoner, infrastruktur, natur og mennesker.

Som sagt; vi var noen som var mot dette i kommunestyrets behandling av saken, og jeg regner med at ingen av oss har skifta mening, nå som risikoen virkelig er dokumentert. Jeg deltok sjøl i kommunestyremøtet og jeg framførte også et innlegg som tydelig ga uttrykk for motstand mot ei slik anløpshavn.

Nå er enkelte kommunepolitikere blitt spurt av media hvordan de stiller seg til denne risikoanalysa. En av disse (den ellers svært sympatiske og reflekterte Venstre-politikeren Morten Skandfer) svarer at han ikke er bekymra fordi et ulykkescenario er svært usannsynlig. Han sammenlikner helsefaren med ei ubåthavn med noe som etter hans syn er mye farligere. Det er farligere å kjøre bil eller å røyke, sier han, sjøl om han forstår at noen kan være bekymra.

Jeg synes han drar de statistiske sammenlikninger vel langt. Jeg minnes en episode for lang tid tilbake – jeg tror det var midt på 1970-tallet - da man diskuterte fare for uhell, ulykker og utblåsinger ved norske off-shoreinnstallasjoner. En politiker framheva at sjøl om sannsynligheten for ulykke var lav så kunne man ikke se bort fra at det kunne inntreffe, og at konsekvensene av ulykke ville være så store at samlet sett var risikoen svært høy. Hun fikk svar fra en ledende politiker i et annet parti (jeg tror han var minister) at han kom han til å tenke på den gravide norske kvinnen som uttalte at hennes barn kom til å være kineser fordi statistisk sett så fødtes langt flere kinesere enn nordmenn og -kvinner. Ikke lenge etterpå kom oljeutblåsinga på Bravo-feltet, ei av de største norske katastrofene i norsk oljehistorie. Her ble formelen «sannsynlighet multiplisert med konsekvens» ikke bare en formel, men en dyrekjøpt realitet. Overført kan man kanskje si at det ble ministeren, ikke kvinna, som fødte en kineser?

Når den gode lokale Venstre-politikeren i Tromsø nå sammenlikner atomubåter og sigarettrøyking, synes jeg at han går litt i den samme statistiske sammenlikningsfella som den gamle ministeren gjorde. Kanskje han kan bli tvunget til å ta seg en sigarett en svært uvakker dag?